Hjemmefruen i Nairobi

Det er lite av naturopplevelser som kan måle seg med å dra på safari.

Det finnes utallige muligheter for safari her i Afrika. Tanzania, Sør Afrika, Uganda og Kenya er de store destinasjonene når det kommer til nettopp dette. Kenya ligger ofte i toppen på ulike kåringer på «Verdens beste safariland» og det er jo ikke uten grunn for her kan du se villdyr og fugler og andre skapninger du knapt visste eksisterte.

Noe som er svært vanlig er at turistene kombinerer safari, sol & strand og naturopplevelser når de kommer til vårt fantastiske kontinent. Kenya grenser til Tanzania og der ligger det ikke helt ukjente fjellet Kilimanjaro (eller ‘manjaro’ som mange av de fastboende kaller det). Kilimanjaro er Afrikas høyeste fjell og er en utdødd vulkan med Uhuru Peak som det høyeste punktet på 5898 m.o.h.
De av dere som er litt over gjennomsnittet  glad i å gå fjellturer utenom det vanlige vet at Kilimanjaro er verdens 4. høyeste fjell og er et av fjellene i Seven Summits. Kilimanjaro blir også kalt «The shy Lady» og grunnen til det er at det ofte ligger skyer rundt toppen sånn at det til tider kan være vanskelig å se…. MEN da vi var på safari i Amboseli Nasjonalpark forrige helg så vi den snøkledde toppen av Kilimanjaro både på ettermiddagssafarien, morgensafarien og ved frokostbordet. Det var en flott og mektig skue!!

 

Masai Mara

Vi har både kjørt og flydd til de ulike safaridestinasjonene vi har vært på. Veistandarden i Kenya er høyst variabel og man kan fort bruke 5-6 timer på 250 km. Når man i tillegg er født med bilsyke og blir kvalm så fort man ikke følger med på veien så sier det seg selv at det er litt av en prøvelse for Hjemmefruen å kjøre bil til safaristedene. Så jeg foretrekker helst å fly når vi skal lengre enn et par timers kjøring, selv om man da ikke får sett så mye av hverdagslivet som man opplever langs veiene.
Det var en fantastisk flott opplevelse i juli da vi fløy ut til Masai Mara og landet på en tørr flystripe midt i villmarken. Det er kun småfly som flyr ut til safariområdene så man bør ikke ha noe særlig flyskrekk for det kan bråke fælt og man merker de fleste bevegelsene i luften. Men etter ca 40 minutter i luften landet vi trygt og ble møtt av lokale Masaier samt sjåfører fra lodgen vi skulle bo på. Og selv om jeg da hadde vært på 3 mindre safarien før var dette noe helt annerledes. Det ble 3 dager med fantastiske opplevelser, inntrykk og stemning. Det at vi også hadde besøk av fam Johansen gjorde at oppholdet ble helt fantastisk, mye latter og gode stunder :-)

Early Bird

Man drar ut på «game drives» tidlig på morgenen, gjerne i 6 tiden, for å være ute i villmarken når savannen våkner til liv. Det vanskelig å beskrive de flotte soloppgangene med et fargespill kun de største palettene kan beherske. Å se dyrene starte dagen, høre fuglene kvitre og kjenne at varmen kommer sigende utover morgenkvisten er helt utrolig – dette bør oppleves av alle….
Det er om mulig minst like ubeskrivelig å oppleve savannen når dagen er på hell. Du har ikke sett en skikkelig solnedgang før du har sett solen gå ned ute på steppene. Og hvis man i tillegg har en «Sun Downer» inkludert på Game Driven, ja da sitter man i villmarken i safaristoler rundt et bål og får servert snacks og drikke mens man ser solen går ned og mørket kommer. Deretter drar man tilbake til Lodgen for en deilig middag før man innser at man er stuptrøtt selv om klokken bare er halv ti på kvelden. Selv de med lakenskrekk føler at de må resignere tidlig når de har fått friskluftsjokk  etter en dag full av opplevelser og timevis i en safaribil.

 

Bilder

Jeg har mange hundretalls bilder fra forskjellige safarier vi har vært på. Alle bildene er tatt av meg eller en av de andre i familien og veldig få av dem er behandlet. Jeg har mest tro på #nofilter når man skal formidle bilder så de aller fleste bildene er «the real thing» . Så her kommer et lite knippe, kanskje du lar deg friste???

 

Fugler

Det er utrolig mange vakre, rare, store og små fugler i Kenya. Jeg har ikke klart å finne navnet på alle, men flotte det er de alle sammen.

 

Elefanter

Det er bokstavelig talt tonnevis av elefanter mange steder i Kenya, men dessverre er de en truet art da noen idiotiske mennesker fortsatt jakter på elfenbenene. Det er grusomt å se og høre hvordan disse mektige, flotte dyrene blir slaktet ned av krypskyttere og ofte blir etterlatt lidende.
Elefanter er flokkdyr og de er mange generasjoner i en og samme flokk. Og de største er kjempestore!!! Du føler deg ganske så liten når disse spaserer ved siden av safaribilen… Godt man har gode fotolinser!!!

 

Og enda er det mange fler……

 

 

 

Hilsen Hjemmefruen i Nairobi…….

 

«Men du skal da ikke være her?»

Det er straks en uke siden vi kom tilbake til Nairobi etter 3 ukers juleferie hjemme i Norge. 3 fine uker der vi traff familie, venner og andre kjente. Og du verden så hyggelig det var å se igjen alle sammen! Og det rare er at kanskje flere av de vi traff ser vi vanligvis ikke så ofte i vanlig hverdag hjemme i Norge heller men det virker liksom så mye lengre når siden man bor så langt borte hjemmefra. «Men – du skal jo ikke være her» var det ei som sa til meg da hun overraskende møtte på meg med handlevogn på Rema noen dager før jul. Hun var mer overrasket enn meg kan du si og vedkommende tok seg fort i det og la kjapt til at det var utelukkende positivt ment :) Men sånn er det jo, selv om vi er her langt vekk hjemmefra så går livet sin vante gang hjemme i Norge. Og nærmiljøet vårt er vant til at vi ikke er der selv om vi, takket være sosiale medier, føler at vi er med på en måte.

Som jeg har fortalt tidligere er det alltid en stor glede for oss alle å komme hjem til Norge og de første dagene ser vi nesten ikke barna våre for de er konstant ute hos venner. De nyter den ubetalelige friheten vi har i Norge. De nyter å gå til kompiser og venner uten å bli kjørt og uten at det er avtalt nesten dagevis i forkant. Nyter å gå på shopping og kino med venninner for så å gå hjem igjen – helt frivillig. Selv om det er minusgrader! Vi måtte flytte ut og bo i et annerledes land for å se og verdsette hvor ufattelig heldig vi er som er født og oppvokst i Norge. Vi måtte bort for å verdsette den norske hverdagen og friheten vi har der – den er ubetalelig!

«Kunne vi ikke bare vært hjemme en uke til?»

Og det er ikke til å legge skjul på at barna kunne tenkt seg å vært hjemme en uke eller to til, og det forstår vi godt. Men vi måtte tilbake til skolestart og hverdagen her i Nairobi, så det ble en tung avskjed for noen og det er medaljens bakside ved å bo langt vekke hjemmefra. Men når vi kom tilbake og stod opp dagen etterpå til sol, 20 plussgrader og fønvind og samtidig kunne lese om den stive kulden som kom inn over Norge samme dag, ja da var det ikke så aller verst allikevel. Men som Finnto sier; det er bra å savne. Det betyr at man har noen som man bryr seg om og noen som man tenker på ofte og som man skulle ønske var nærmere, for da blir gleden så stor når man treffes igjen. Det gjør bare så vondt når man må forlate de…..

 

Same, same – only different……

Det vi «utenlands farere» ser er alle de endringene som skjer mens vi er borte, både små og store. Disse tingene som man ikke tenker på når man har dem rundt seg i hverdagen men som allikevel skjer. Man ser det først på alle barna selvfølgelig. Det er ikke mer enn 5/6 måneder siden vi så mange av de sist og plutselig har de som i juli var tannløse 2.klassinger blitt 3.klassinger, fått voksentenner og vokst 7 cm. For ikke så snakke om de forlot barneskolen i sommer som nå har blitt tenåringer på ungdomsskolen med mer varierende modenhet og høyde. Man ser det på de voksne også. Her er det også noen som mer eller mindre ufrivillig har blitt større og noen har blitt mindre, noen mindre hår og noen (bemerkelsesverdig nok) mer hår. Noen har blitt helt hekta på trening, noen har fått en ny hobby, noen har sluttet og røyke, noen har skilt seg, noen har funnet seg en ny venn osv. Men det er en ting som er felles; vi har alle blitt eldre og noen synes det på, andre ikke. Og uansett hvor mye vi skulle ønske at vi forblir i den tilstanden, alderen og tiden vi er i, så går verden videre. «Verden går nok fremover, den har ikke noe annet sted å gå» sang Jakob Margido Esp på 80-tallet og det har han helt rett i – på godt og vondt.

 

«Men hva gjør du egentlig?»

Mange spør meg; Hva gjør du i hverdagen da Laila? Hvordan får du dagene til å gå? Er det bare luncher og late dager ved bassenget? Svaret på det siste er nei. Det blir en lunch i ny og ne, men basset vårt er det ikke jeg besøker så ofte alene nei… Livet som expats har sine sider og jeg var jo helt fersk innen det området når vi flyttet i august 2014. Men etter 1 1/2 år begynner man å blir rimelig akklimatisert og man har fått et hverdagsliv med rutiner, vaner og alt annet som hører hverdagen til. Jeg leverer og henter ungene på skolen så og si hver dag og har muligheten til å følge opp ungene på en helt annen måte her enn hjemme i Norge. Ofte tar jeg en kaffe med noen andre mødre etter «drop-off» på skolen noen som gjør at man blir godt kjent etter hvert. Jeg er på Assembly 2 ganger i uken, får med meg så og si alle hjemmekampene som ungene har på skolen og noen bortekamper (noe som har resultert i at jeg begynner å forstå cricket og rugby og netball!!)

Jeg har brukt at halvår på BI studier, jeg har lært meg litt golf, jeg begynner å få taket på gjærbakst og har fått lest mange bøker. Og når vi har besøk planlegger jeg oppholdet og er med de rundt omkring og viser frem dette fantastiske landet vi bor i. Og i tillegg så forsøker jeg å ta vare på helsa mi med turer og litt trening. Så dere skjønner sikkert at dagene går. Også lar jeg humla suse innimellom – for denne tiden får jeg aldri igjen. Det er faktisk sundt å ikke ha almanakken sprengfull med planer så jeg oppfordrer alle til å senke sitt eget forventningsnivå og bli enda litt flinkere til å drite i hva andre mener og tror (eller det du tror at andre mener og tror…)

«Hvordan blir det å komme hjem da???»

Å ja da – jeg har vent meg til både Bernhard (sjåfør) og Stellah (hushjelp), og gartnere i hagen. Det betyr ikke at jeg aldri kjører bil selv eller setter på en klesvask, men på dagtid mandag til fredag så er det de to som har de oppgavene. Så dersom noen lurer på om jeg kommer hjem med noen nykker etter 2 år som «Hjemmefruen i Nairobi» så skal jeg ærlig innrømme at jeg kommer til å savne Stellah når vi skal flytte hjem i juli. Det er jo så mye annet kjekt å bruke tiden på enn husarbeid. Ellers så tror jeg at resten skal gå fint.
Det som jeg gleder meg til ved å flytte hjem igjen er å kommer hjem til et organisert og systematisert samfunn. At ting ikke tar så lang tid og at folk forholder seg til tidspunkt og avtaler. Samtidig vil jeg savne Kenyanerens rolige lynne og deres fantastiske evne til å ikke bli forbannet selv om de blir kjeftet huden full av en eller annen misfornøyd kunde.

Jeg ser frem til å begynne å jobbe igjen for jeg kjenner på det at noe evigvarende hjemmefrue liv ikke ligger latent for meg. Jeg må skape, bidra og oppnå noe. Det gjør meg til en bedre mor og kone. Men samtidig så ville jeg ikke vært disse årene foruten da det har gitt meg (oss alle) et perspektiv på livet og mennesker som jeg ikke hadde fått hjemme. En venninne av meg spurte meg om jeg ikke var redd for å ha «et hull i CV’n» min ved å være hjemmeværende i 2 år. Det er jeg ikke. Jeg har hatt permisjon fra jobben min frem til 1.desember 2015, så frem til jeg kommer hjem og får ny jobb er jeg uten jobb. Men den lærdommen man får ved å bo på et annet kontinent, med en annen kultur og hverdag, er umulig å opparbeide seg ved å bo hjemme i Norge.

 

Et halvt år igjen

Så nå skal vi alle gjøre det beste vi kan for å nyte det siste halvåret her på Karen, i Nairobi og Kenya generelt. Farmor kommer på besøk i februar og selv om vi har hatt masse besøk hittil så håper og tror jeg at vi kommer til å ha gleden av å huse enda flere gjester innen vi flytter tilbake til kjære Innlandet i Kristiansund.

I neste blogg skal jeg fortelle om noen safariturer vi har hatt med masse fine bilder.

Frem til da; her er et knippe bilder av litt av hvert – Hakuna Matata :))

Hjelpe meg! 

Da jeg endelig skulle sette meg ned å skrive litt her igjen ser jeg til min store overraskelse at det er 8 mnd siden sist jeg delte litt hverdagsliv med dere… Jeg har ikke som mål å bli noen toppblogger men det får da være grenser for trenering…  Det er flere av våre venner, kollegaer, familie osv som har spurt om det ikke kommer noe nytt blogginnlegg snart og det er jo utrolig hyggelig at mange synes det er spennende og moro å følge litt med på hvordan vi har det her i Nairobi. Så da er det vel på tide å skrive litt om det siste drøye halvåret her i Nairobi og da starter jeg april/mai – det vi i Norge kaller vårparten men som vi her nede kan kalle mer som en høst. Jeg får begynne med det hyggelige besøket vi hadde april.

Besøk er stas.

I april kom den første Kviknedølen på besøk hos oss, min kjære barndomsvenninne Hilde var hos oss i 10 dager. Når man har bodd utenlands en stund får man så utrolig lyst på vanlig, norsk hverdagsmat og hver gang noen kommer og har med noe hel-norsk i snippveska si – ja da er det både jul- og nyttårsaften på en gang. Og når Hilde åpnet bagasjen sin hadde hun med seg flatbrød fra Kvikne Hjemmebakeri og rørt tyttebær, og det skal sies; det serveres kun ved spesielle anledninger så lenge vi bor her :)

 

Chui Lodge

Når vi har besøk så ønsker vi at de besøkende både skal få oppleve vår hverdag men også mye av alt det andre spennende som Kenya har å by på. Så Hilde og meg reiste på en to dagers safaritur til Lake Naivasha og bodde på Chui Lodge. Det tar ca 2 timer å kjøre til Naivasha og vi kjører bl.a. langs Rift Valley som er en 600 mil lang dal som strekker seg fra Syria til Mosambik. En flott tur som også tar oss igjennom Kenyanske landsbyer og mer øde strekninger.
Parken lodgen ligger i har dessverre ikke elefanter og nesehorn og de har kun 1 løve, George, som ikke ville vise seg disse dagene vi var der. (Men jeg har sett han der i ettertid så jeg vet at han eksisterer). Men de har flere leoparden og vi fikk øye på en av dem helt på slutten av morgensafari turen, selv om de er ganske vanskelig å spotte!! *
Dersom man vil se absolutt alle villdyrene som Kenya har må man reise til de større safaristedene som f.eks. Masai Mara. Hele familien med besøk reiste dit i juli og jeg skal skrive mer om det i et senere innlegg. MEN vi fikk uansett noen fantastiske dager i Naivasha og ikke bare er det mye å se ute på savannen, men det er jo helt fantastisk hva de klarer å skape av lodger, camper og hoteller ute i ødemarken. Og maten var bare helt fantastisk, hvem sier vel ikke ha takk til en 3 retters lunsj sånn innimellom og en deilig 4 retters etter endt safaritur på kvelden sammen med en god venninne? I hvert fall ikke jeg  :)

Her er noen bilder fra den turen, ikke den beste kvaliteten på bildene dessverre da jeg ikke hadde med meg god nok linse, men det gir i hvert fall et inntrykk….

Giraffe Manor

Dere vet vel alle hvor fasinert og glad jeg er i giraffene…. Og i Nariobi har vi en giraffpark som ligger her på Karen, kun en 15 minutters kjøretur fra der vi bor. Parken er delt i to der den ene delen er åpen for turister og den andre delen tilhører stedet Giraffe Manor.  Giraffe Manor er et ærverdig hotell som skriver seg tilbake til 1930 tallet da europeerne begynte å reise til øst-Afrika på safarier. Det er nok et av de mer eksklusive stedene i Nairobi du kan overnatte og det oser britisk herskap og overklasse av hele stedet. OG det festligste av alt; du får sjiraffene på besøk på frokostbordet!! Så her tror jeg nok det er mange rike europeere som har flottet seg oppover årene…

Er du heldig kan du få plass på «High tea» på ettermiddagen, og det fikk jeg omsider til for Hilde og meg. Vi fikk en omvisning på dette ærverdige stedet og fra klokken 16 og frem til solen begynner å gå ned, kommer giraffene til hagen ved hotellet og da kan du mate, snakke og kose med de. Hilde gikk så langt at hun også kysset en – men det ble litt for vel intimt for min del. Bare tungen i seg selv en mellom 30-40 cm…. Men det er som Hilde sa; en opplevelse for livet :)

Og ja – det er utrolig spesielt å oppleve dette…….
Etter april og frem til midten av oktober har jeg hatt muligheten og gleden av å være på 3 safarier til med besøk vi har hatt. Jeg skal skrive og legge ut bilder fra disse safariene litt senere. Og jeg lover at det ikke skal gå 8 mnd til neste innlegg her….

Litt ekstra bilder fra April helt på slutten :-)

 

Hadde aldri trodd jeg skulle si dette men jeg skulle virkelig ønske at det regnet litt snart. Jeg tror det er en månes siden sist gang det regnet….. Vi er fortsatt i den varmeste og tørreste tiden og her er tørt virkelig tørt!! Og når sola brenner på plen, gress, mark og eng fra 7 om morgenen til 7 på kvelden, ja da blir det FRYKTELIG tørt og knusk tørr jord fyker til tiden opp med vindens hjelp. Og siden Kenyas jord er rødfarget (lateritt) så ligger det for tiden konstant et tynt lag med rødfarget støv på det som er utendørs og til tider innendørs også. Så det gjelder å vanne blomster og planter slik at de ikke dør helt ut rundt husveggene…  Det som er litt greiere med regnet her i Kenya er at når det først kommer, så kommer det i mengder og helst på kveld og nattestid og sjeldent på dagtid. Så derfor; bring it on (i hvert fall for en natt eller to og så kan det ta en pause igjen) :)

 

 

 

Som nevnt før har jeg blitt nettstudent og for to uker siden reiste jeg og Rikke til Norge for første gang på over 6 mnd. da jeg skulle følge forelesning på BI. Vi fløy Qatar Airways, Nairobi – Doha – Oslo . Doha er hovedstaden i Qatar  så da har vi ett land til i «Land vi har vært i» boka vår. Doha er forresten en utrolig flott flyplass som man glatt kan bruke noen timer på vandre rundt på :)

Og det var helt fantastisk å være tilbake i vårt kjære Norge igjen selv om det bare ble Oslo besøk på oss denne gangen. Det var så deilig å komme hjem til et velfungerende samfunn der man kan gå fritt omkring på gatene og hvor man vil og kjenne litt kulde som river i nesen!! Å kunne bevege seg fra ett sted til et annet med trikker, tog og baner var en befrielse og det var en sann glede å oppleve at bilene faktisk stopper for deg når du skal over et fotgjengerfelt – det skjer nemlig ikke her i Kenya! Det var heller ikke en eneste ku flokk å observere langs Mosseveien eller på Nordstrand eller i Ski :D

Det viste seg at frøkna hadde vokst en del siden forrige gang langbukser og jakker ble brukt så det ble en del ting som måtte handles inn for det var jo hakket kaldere i Oslo enn det vi reiste fra i Nairobi! Og selv om jeg (forhåpentligvis) ikke har vokst noe særlig i volum etter at vi kom til Kenya så ble det jammen i meg litt shopping på meg også gitt ;)
Vi hadde et supert opphold med stor gjestfrihet hos min gode venninne Kristin og hennes barn. Jeg fikk en helaften på byen med mine to gode Beitostølen venninner Anne Marie og Ragnhild, lunch med studie venninne Siri, besøkt gode venner på Ski samt en trivelig hjemme lørdagskveld der min gode venninne Magnhild disket opp et hærlig måltid. Og siste kvelden traff Finnto’s bror onkel Pelle og kusine Maia så vi fikk mye ut av vår lille Oslo uke. Det var så utrolig hyggelig å se alle igjen!!

Men det aller mest spennende for meg var å sette seg på skolebenken igjen og suge til seg ny lærdom. Litt skummelt men veldig, veldig interessant og lærerikt. Og på søndag ble første oppgave levert inn så nå er jeg virkelig i gang :)

 

Ikke så alt for langt fra her vi bor på Karen ligger stedet  «Ocean Sole».  De lager kunst og brukskunst av resirkulerte flipflop sandaler! Hvert år driver tusen vis av flipflopper i land langs strendene i Kenya og ikke bare forurenser de strendene og omgivelsene, de tar også livet av fisk og andre sjødyr og fugler som spiser biter av flipfloppene.  En smart kvinne ved navn Julie Church fikk på slutten av 90 tallet en ide om at disse flipfloppene kunne gjenbrukes etter at hun hadde sett av småbarn hadde laget seg små lekedyr ut av sandal restene. Denne ideen har nå ført til at Ocaen Sole (eller FlipFlop factory som vi også kaller det) ikke bare hjelper miljøet, men ikke minst gir det arbeid til mange mennesker. Flipfloppene blir samlet inn ved strendene, fraktet til kunstfabrikken her i Karen. Her blir de vasket og desinfisert, tørket, sortert etter farger og etter mykhet. Deretter blir de lagvis limt sammen til de har en størrelse på objektet som de ønsker. Så setter de i gang å skjøre til de flotteste figurer, smykker osv. og alle prosesser  gjøres for hånd  Det er helt fantastisk hva de klarer å få til av brukte flipflopper :-)  Les mer om historien rundt Ocean Sole i linken lengre opp i avsnittet her.

 

 

Så kan jeg meddele at det går hardt for seg i gymtimene på skolen til tider. Vi hadde så vidt kommet i andre skoleuken i januar så klarte Rikke å få et brudd i høyre tommel under en hockey trening på skolen som resulterte i totalt 6 uker med skinne og mye frustrasjon da hun ikke fikk skrevet med hånden de første 4 ukene. Men nå er tommelen «tipp topp tommel opp» og det er bra for denne uken er det 3 eksamensdager for frøkna så her er det ikke noe hvilehjem for å si det sånn….

Og 5 uker etter Rikkes tommelbrudd ble Jesper sendt på sykehuset da han fikk en hockeykølle i pannen under – ja akkurat – en hockey trening. Han fikk et kutt i pannen som ble limt og det har grodd fint. Røntgenbildene var heldigvis fine og nå er han også helt på topp igjen. Hockey er en stor, stor britisk sport på de internasjonale skolene  og de i den terminen vi er inne i nå er det stort fokus på hockey og svømming. Da takker jeg meg til svømming for der kan det da jammen ikke bli større skade enn at man blir bløt……

 

 

Da er det enn så lenge litt mindre skadeomfang når Hjemmefruen spiller golf. Etter 3 ukers fravær var jeg i dag for første gang ute på banen og vi spilte 3 hull. Neste uke skal vi for første gang gå en 9 huller og det skal bli spennende å se hvordan det går :) Det var i hvert fall utrolig moro å spille på «orntli» i dag! Så kan dere jo ta et stilstudien av bildene som er før og midt i et slag med driveren ut fra tee…. Har litt å jobbe med for å si det sånn :))

Så til slutt så må jeg si at jeg gleder meg til å få min gode barndomsvenninne Hilde fra Kvikne på besøk om et par uker – det blir stor stas for selveste Hjemmefruen i Nairobi! Håpe ho tæk me sei flatbrø fra Kvikne Hjemmebakeri…….

 

Hakuna Matata og varm Afrika klem til alle som leser om livet vårt her inne!

Avslutter  med noen bilder fra siste besøket vi hadde i nasjonalparken….

 

Det er en rolig søndag i Nairobi og om ikke mange dagene så har vi faktisk vært her i et halvt år!!!!!

Vi er midt i den varmeste og tørreste tiden i Kenya og for første gang på nesten 7 uker kom det litt etterlengtet regn i morges. Det varte ikke lenge, men nok til at tempen i dag har vært i overkant av 20 i stedet for over 30 som det har vært de siste ukene. Det er nå en gang slik at når man er født og oppvokst i en snøskavl så kan det bli litt for MÆGET når man har månedsvis med sol og varme. Så det er med været som med mye annet i livet; alt med måte!

Men så vet jeg at jeg får sikkert tilfredsstilt behovet for temperaturskifte i slutten av februar for da skal jeg nemlig til Norge en uke! Jeg har startet på nettstudie på BI og skal hjem til Norge på forelesning siste helgen i februar. Der gledes veldig og Rikke blir med meg på turen. Vi blir dessverre bare i Oslo området denne uken, men hele familien skal hjem til Norge på besøk etter at 2nd Term er over i begynnelsen på april. Da kommer vi både til Kvikne og Kristiansund, før vi reiser tilbake til Nairobi i slutten av april for å ta fatt på tredje termin. Så det er bare å forberede seg til familien Bekken Pettersen’s visit :)

 

Skolen til barna, Hillcrest, er 50 år i år og feiringen startet allerede siste helgen i januar med ”Hillfest”. Over 400 elever med familie og venner var samlet på Hillcrest Secondary School denne dagen og man minglet mellom salgsboder, kafeer, barer, kiosker osv. Elevene hadde noen dager i forkant besøk av Dominic Peckham  som er en av Storbritannias beste vokal- og kor instruktører. Alle elevene opptrådte på ”Hillfest” med fantastiske rytmer og klangfull korsang. Dette varmet et sangglad morshjerte og Felix fikk i etterkant skryt av selveste Peckham for god sangstemme, rytme og innlevelse. Det var en meget varm, hyggelig og sosial dag som ble avsluttet med middag sammen med noen foreldre i klassen til gutta.

 

Det går også hard for seg når barna spiller hockey på skolen. Rikke brakk tommelen rett etter jul etter at hun og en annen jente kræsjet med hockeykøllene i en takling. Det resulterte i 5 uker med tommelen i en skinne og det var befriende i går da hun kunne ta den av for godt.

For snart to uker siden fikk Jesper en hockey kølle i pannen rett før treningen skulle starte. Sykebil til sykehuset, kuttet ble limt, røntgen viste ingen brudd i skallen så etter 2 timer var han ferdig og kom ut med plaster i pannen, smertestillende i en flaske og ved godt mot….

 

Så nå er det bare Felix som ikke har blitt skadet, men han er sånn passe lite interessert i hockey så det ville være svært overraskende om han kom hjem med noe som helst slags form av skade forårsaket av hockey. Det som opptar han er mer det artistiske og kunstneriske, derfor er han på art class hos en kunstnernabo hver mandag og har pottery hver tirsdag rett etter skolen. For et par uker siden fikk han i oppgave av art læreren å tegne ”the warrior of the house” – husets overhode. Resultatet ble dette med følgende tittel; «Mamma as a naked masai with a monkey hanging from a tree»….. Så kan dere vel selv tenke dere hvem som er apen i treet :D

 

Vi er veldig privilegerte som har denne tiden her i Kenya. Vi opplever mye som familie og jeg opplever mye da jeg har muligheten til å farte mye rundt her i Nairobi mens barna er på skolen. Her om dagen var jeg med en venninne til et sted som heter Matbronze Art Gallery som ligger her på Karen området. Et fantastisk galleri som lager utlik kunst i bronse, med eget bilde galleri og en vakker hage der det serveres deilig lunsj. Jeg blir like overrasket hver gang jeg opplever et nytt sted her i Kenya, det skapes og produseres så utrolig mye lekkert og det må bare oppleves. Så kom igjen – ta turen og ferien til Nairobi, Kenya og andre flotte steder på dette fantastiske kontinentet. Og kom også veldig gjerne til oss – MEN ikke alle på en gang :D

 

Mørket har senket seg her i Nairobi, og i skrivende stund hører Solveig Slettahjell med ”Blå salme” på spillelisten min og som avslutning på dette innlegget gir jeg dere herved første verset av nevnte salme som er en av mine favoritter og jeg synes er helt nydelig;

”Jeg synger meg en blå, blå salme, når dagen svinger hatten til farvel. Og ror med sakte åretak mot strender, dit alle dager ror når det blir kveld. Da søker jeg min hvile, ved treets trygge rot, der sankthans ormer gløder grønt i gresset ved min fot. Da synger jeg min salme”.

Blir jo nesten halvreligiøs av å bo her…….

 

PS! Husk; Følg våre venner som er Afrika korrespondenter for NRK på deres hjemmeside på Face Book. De dekker hele kontinentet og her er det mye å lære og mye å følge med på.

Hakuna Matata :-)

 

 

Det er fryktelig mange ukene siden jeg har skrevet på bloggen og jeg har faktisk veldig dårlig samvittighet for det…..  Men dagene og ukene i slutten av 2014 bare gikk og barna skiftet skole og plutselig var jula der. Og så er det sånn at når man utsetter og utsetter så mister skrive-iveren og så er det litt vanskelig å komme i gang igjen for det har skjedd så mye og man vet ikke helt hvor man skal starte…. Men nå er jeg i hvert fall i gang med årets første bloggpost så det er i hvert fall en start! Og sånn ser det ut fra stedet jeg sitter å skriver nå i starten av bloggen – det er sunset og solen er vel nede om en liten halvtime..

 

Før vi reiste fra Norge hadde vi bestemt oss for å gjøre noe helt annerledes denne julen mens vi er bosatt her i Kenya (jeg hadde jo tross alt vært i Norge i jula de siste 42 år så det er vel greit å gjøre noe annet et år da). Så vi bestemte oss allerede i juli at vi skulle reise til den eksotiske øya Zanzibar som ligger rett utenfor Tanzania . Resorten vi skulle bo på, Paradise Beach Resort (PBS), ble bestilt flere uker før vi reiste fra Norge så alt var i kjent Finnto stil booket og klarlagt laaaang tid i forveien. Vi gledet oss veldig alle 5, men ferien fikk en annerledes start enn det vi hadde håpet. Jeg skal forsøke å gjøre en lang historie kort; To dager før avreise fikk vi en email fra PBS om at de hadde tekniske problemer og ville ikke kunne ta imot noen gjester i julen, men at de hadde en annen resort med nesten samme standard som de hadde flyttet oss til. Det var som sagt to dager til avreise, flybilletter var bestilt og kunne ikke avbestilles på så kort varsel, så vi måtte bare reise etter å ha blitt lovet på tro og ære at erstatningen skulle være like bra.

Vi fløy fra Nairobi lille julaften og etter en mellomlanding i Dar-es-Salaam landet vi på Zanzibar på ettermiddagen. Etter å ha bli hentet på flyplassen ble vi kjørt til feil resort (med vilje) og sirkuset var i gang. Etter at de allerede hadde flyttet oss fra en resort til en annen for bare et par dager siden forsøkte de nå å lure oss til å bo et helt annet sted med en helt annen standard. Etter MYE venting og MANGE telefoner og en meget opphetet diskusjon med en ufordragelig brande av en Nederlandsk eier ved navn Bert (og en etterhvert meget forbannet Finnto) fikk kjempet oss til å bo på resorten vi etter avtalen for to dager siden skulle bo. Det tok ennå to dager og flere rombytter til før vi med sikkerhet kunne vite at vi faktisk hadde hotell frem til 2.januar slik det var bestilt for i juli. Vi vil gjerne anbefale dere å reise til Zanzibar men gå inn på Tripadvisor og les Finnto’s anmeldelse og styr unna Paradise Beach Resort og Reef and Beach Resort . Men dette må jeg uansett si; all ære til de lokale som jobber der for de gjør en super jobb og er veldig trivelige men har sikkert et helt forferdelig management å forholde seg til…..

 

 

Zanzibar var varmt, vakkert og deilig avslappende så lenge man er ved sjøsiden og bassenget. Det er også mye å se og oppleve. Øya tilhører Tanzania og du kommer deg dit både med ferge og fly. Hovedreligionen er muslimsk noe som man også ser ut ifra de mange moskeene man ser rundt omkring på øya. Zanzibars hovedindustrier er krydder og turisme og de produserer blant annet kryddernellik, muskat, kanel og svart pepper. Og vi hadde selvfølgelig med oss krydder hjem  :)
Det er mye flott og gammel arkitektur i Stonetown, sterke farger, mange lukter, masse krydder, mange mennesker, mange sykler og et forferdelig korrupt samfunn.

 

Vi hadde late dager på resorten samt dager der vi reiste rundt på øya. Vi leide bil en dag og kjørte inn til øyas hovedstad Stonetown som står på UNESCO’s verdensarv liste. En travel men fascinerende gammel steinby som har en hærlig blanding afrikansk, indisk, persisk og arabisk kulturarv. Man vandrer gjennom trange smug der du finner mange høylytte selgere som ønsker å selge deg alt fra kunst til Cola. Byen har mange ærverdige hoteller og en fantastisk rekke med restauranter, cafeer og barer langs sjøsiden med en ubeskrivelig utsikt. Det var bare å nyte når man først hadde satt seg ned.

 

 

En av de siste dagene ble vi med på en heldags snorkeltur. Vi dro tidlig fra resorten og kom tilbake rett før solnedgangen på kvelden. Vi kjørte først en 2 timers kjøretur til sørvest siden på øya for så å stige om bord i en ekte, Zanzibarsk trebåt som tok oss ut til en fin sandbank som kun kan benyttes ved fjære. Ut fra sandbanken snorklet vi alle sammen en 50 – 100 meter ut fra sandbanket og fikk se et fantastisk undersjøisk liv ute ved revet som lå der. Det var som om du plutselig var midt i filmen ”Oppdrag Nemo” J Turen videre gikk så bort fra sandbanken slik at vi kunne snorkle rett ut fra båten. Det var bare Finnto og meg som hoppet ut der og barna ble igjen i båten. Selv om jeg er innehaver av alle svømmeknapper og merker som grunnskolen kunne tilby innen skolesvømming på 80 tallet (inkluderer også den Store Havhesten”) er jeg ingen fridykker. Jeg svelget sikkert en liter saltvann eller to mens vi var der ute i havet og det blåste ganske bra utover dagen også. Så jeg var nok litt av et syn da jeg elegant som en havfrue mer eller mindre ramlet oppi båten etter endt snorkletur – og det tok ca 1 minutt før jeg hang over rekka og forsynte småfisken med ananas og vannmelon som vi hadde fått servert på sandbanken. Jeg ble så båtsyk at jeg måtte legge meg ned må neste strekning vi skulle kjøre med båten. Videre gikk turen via en lagune som hadde noen flotte, natur skapte steinskulpturer formet at tidevannets rytmer over mange, mange år hundrer, til en øy der vi fikk servert lunch; grillet sjømat i alle varianter. Returen inn til Zanzibar øya gikk etter forholdene bra og vi var alle storfornøyd da vi kom tilbake på resorten. Til opplysning så hadde vi med egne redningsvester fra resorten da det overhode ikke er standard utstyr i båtene i Afrika.

 

Hjemturen til Nairobi var ikke mindre enn 3 flyreiser; Zanzibar til Dar-es-Salaam, så videre til Kilimanjaro og så fra Kilimanjaro til Nairobi. Man får da sett en del flyplasser også på disse reisene våre – og ja vi så også Kilimanjaro fjellet (som jeg for øvrig aldri har tenkt å bestige). Det var deilig å komme hjem til sin egen seng, uten en knirkete, bråkete aircondition som vekker deg 4 ganger i løpet av natten……

 

Barna er nå i gang med ”second term” på skolen som varer til 2.april. Det er masse hardt arbeid på alle 3 men det går veldig fint. Rikke har brukket et bein i høyre tommel etter en vel ivrig takling i hockey på skolen (de har bare hockey og svømming i gymmen på skolen frem til slutten av februar) og er da litt handikappet med tanke på skriving. Men hun får lov til å danse ballett og det er jo det viktigste. Jesper spiller fotball etter skolen på onsdager samt på lørdager. Felix er ikke så videre interessert i fotball så han har valgt ”pottery” (keramikk) som fritidsaktivitet på skolen mens broren spiller fotball. Felix har også mistet sine to fortenner rett etter nyttår og i motsetning til broren så spretter de nye voksentennene ut med en gang. Jesper har nå vært uten fortenner i over et år og angrer daglig på at han selv mer eller mindre røsket de ut før jul i fjor. Jeg trøster han med at de kommer nok frem til han blir konfirmant  :)

 

Nytt av 2015 er at jeg har så vidt begynt å prøve meg på å spille golf. Jeg har en super hyggelig nabo og venninne som er medlem av Karen Country Club og de har selvfølgelig en egen golfbane. Vi er tre norske damer her i compounden som vi bor, og vi tre startet forrige uke helt nede på nybegynnerstadiet. Vi leier en egen hærlig instruktør som heter John, som er Kenyaner og en godt voksen og vis mann. Jeg har overhode ingen andre ambisjoner pr i dag enn å prøve dette ut og så får vi se om dette er noe som er for meg eller ikke. Men so far – so good, selv om jeg i skrivende stund er både støl og stiv og har vondt i muskler både her og der etter disse times øktene våre. Det er faktisk en prøvelse å gå på toalettet og da vet du at du har strukket den i noen retninger du ikke har gjort på noen år…..
For å si det sånn; vi er ikke ute på Fairway’en ennå og selv om jeg har massevis av kroppslig handikap å vise til så teller ikke de i golf terminologien J. Men det er sosialt for oss tre og veldig gøy enn så lenge så får vi håpe at det varer.

 

Men en ting som er morsom å vite er at området som golfbanen ligger på i sin tid tilhørte selveste Karen Blixen sin eiendom. Hun eide et enormt område i sin tid og da svigermor Eli var på besøk før jul besøkte vi Karen Blixen museum. Museet er huset som hun bodde i og hvor hun også administrerte sine kaffeplantasjer fra i årene 1917 – 1931. Det tar ikke mer enn 15 minutter å kjøre dit fra oss og jeg vet at jeg kommer til å ta turen dit mange ganger mens vi bor her – det vil selvfølgelig være et obligatorisk sted å dra til for alle som kommer på besøk til oss.

 

Når du kommer dit er det som om du blir dratt tilbake til 1920 tallet da farmen het M’Bogani og Karen og hennes Baron Bror von Blixen bodde der. Man får en guidet tur på inngangsbilletten og man får klar beskjed om at det dessverre kun er lov å ta bilder utenfor huset….

Mange av Karen og Brors’ originale eiendeler er å finne på Karen Blixen museet i Rungstedlund i Danmark, men noe er også igjen på museet her i Nairobi – og ikke minst finner man massevis av originaleffekter fra ”Mitt Afrika” filmen. Du blir nesten litt ”star strucked” når du nesten kan ta på buksene som selveste Robert Redford hadde på seg i filmen og nesten sette deg oppi senga til Meryl StreepJ Det som overrasket meg mest var at huset ikke var større…

 

Den som ikke kjenner noe særlig til Karen Blixen så ta en liten titt på Wikipedia – for her snakker vi om ei dame som virkelig har levd sitt liv!

 

Det er veldig, veldig hyggelig med alle tilbakemeldingene fra dere som leser ” Hjemmefruen i Nairobi”. Dette er min måte å formidle alle de inntrykkene og de opplevelsene vi har mens vi er her og da er det veldig moro at noen føler at de nesten er i Afrika mens de leser mine betraktninger. Tusen takk, det varmer veldig at dere liker det jeg skriver – stor klem til alle!! Nå har det gått 3 timer siden jeg startet på denne bloggposten, solen har gått ned for lenge siden – så nå sier jeg god natt :)

 

Himmel og hav – tiden går!!!

 

Det er langt over en mnd. siden siste blogginnlegg og mye har skjedd. Det er jammen travelt å ikke jobbe skal jeg si dere ;) Vi nærmer oss slutten av november allerede, vi nærmer oss desember og juleforberedelser, og selvfølgelig er julen en stor høytid i Kenya også. Det er bare det at jeg tror jeg vil slite noe voldsomt med å få julestemning i år for det er ikke rare sjansen for at det kommer snø her i byen….. Men nå har jeg feiret 42 juler i Norge så det skal nok gå helt fint å feire jul i Afrika også :-)

 

 

Vi har flyttet.
Etter noen uker i leiligheten vi hadde i Lavington området fant vi ut at å bo i en leilighet i en travel bydel ikke var slik vi hadde trodd det skulle være da vi reiste fra Norge. Kort fortalt var det mange feil og mangler i leiligheten og uteområdet var noe helt annet enn slik det egentlig skulle være. I tillegg var det fryktelig mye trafikk i området noe som igjen ga mye støy og forurensning. Noe måtte gjøres så vi har nå flyttet til en landlig forstad til byen som heter Karen og her stortrives vi!

Som dere ser bor i et stort hus med stor hage i en stor compound som inneholder ca 20 hus. Her er det også mange forskjellige nasjonaliteter og familier og det bor også to andre norske familier her som har barn på ungenes alder. Det er som et ”Teletubbie” land” :-) Her kan man sykle, bade og være masse ute og her har vi alle en større frihet da det er ca 1 km rundt compounden og det er et meget godt vakthold her. Huset var helt umøblert så vi holder på å fylle det opp…. Vi reiste fra Norge med kun kofferter men vi kommer nok hjem med et flyttelass…
Men her er det gedigent hjerterom og husrom de til som kommer å besøker oss :)

 

Karen Blixen

Karen er også området Karen Blixen i sin tid og hadde sin kaffefarm og det sies at bydelen er oppkalt etter henne uten at de lokale jeg har spurt har noe større formening om dette – så da stemmer det helt sikkert. Ikke langt fra der vi bor ligger både Karen Blixen Museum og Karen Blixen Coffee Garden. Sistnevnte er en restaurant med en fantastisk fin beliggenhet med en stor hage og et lite ”guest house” og man får virkelig en følelse av engelsk kolonitid om man tar turen dit for en søndagsmiddag. Da sitter det gjerne etterkommere av det engelske kolonifolket i skyggen under trærne i sine karakterisktiske hvite hatter, lyse blesere og nyter sin English tea…. Erkebritisk og  hærlig!

Karen Blixen selv var jo en eventyrlig kvinne med et rikholdig liv og har skrevet mange kjente bøker (”Babettes Gjestebud” ”Den afrikanske farm” osv.) og de fleste over konfirmasjonsalder vil jeg tro har hørt om filmen «Mitt Afrika» basert på hennes bøker. Damen ble tidlig syk av syfilis men hun klarte å blir 77 år før hun døde  Jeg fant dette gode ordtaket av henne som jeg tenkte dere ville like;

“Gud skapte mannen før kvinnen. Det er som når jeg skriver. Først kladder jeg”

Say no more….. :-)

 

Høstferie med ny vri…

I slutten av oktober hadde barna ”Mid term” eller høstferie som vi kaller det hjemme. Da vi flyttet hit var tanken at vi ”bare” skulle ta en weekend tur et eller annet sted hele familien. Men slik ble det ikke.  Rikke ble invitert til den vakre kystbyen Mombasa i 5 dager med venner fra skolen og deres familier. Hun hadde det helt suverent med jevnaldrede venner og nøt sol, hvite strender og bading på Baobab Beach Resort.

Finnto hadde jobbreise til Sør-Afrika i ferien så gutta og meg tok oss likså godt en tur til Seychellene med noen andre venner og hadde 5 supre dager der – vi kunne jo ikke sitte igjen alene hjemme! Vi synes Seyschellene er et fantastisk sted selv om vi ikke rakk å oppleve mer enn en liten del av landet/øyene. Finnto har også en velidig hyggelig kollega der som jobber for Interpool. Vi traff henne og familien et par dager og hun viste oss litt rundt på øya og tok med på Zip lining – det var superkult og gutta (og mor) var helt i ekstase! For meg med høydeskrekk var det faktisk ikke så ille å ”zippe” i høyden når det er masse regnskog under deg – da ser du liksom ikke hvor høyt det egentlig er…. Så tusen takk Merethe for guiding og hyggelig samvær – det er alltid kjekt å kjenne lokalbefolkningen ;)

Og bare for å bekrefte det så har Seychellene virkelig kritthvite strender, deilig badetemperaturer og fantastiske solnedganger. Prismessig er det ganske dyrt på Seychellene og det var ikke langt unna norske priser når man skulle ut å spise (greit å vite dersom du har tenkt deg dit). Vi var superheldige for da det viste seg at det var overbooket på hotellet vi egentlig hadde bestilt på ble vi flyttet over til et annet hotell rett ved siden av (som med samme eier) og det var intet mindre enn en suite på splitter nye Savoy Seychelles. Du gjettet helt riktig – vi hadde noen helt fantastiske dager bortsett fra at vi savnet Rikke og Finnto så klart……

 

 

 

Så; Det ble jo ”litt” annerledes enn høstferien vi er vant til hjemme i Norge men vi nyter det vi kan mens vi er her. Og vi kan trygt anbefale Seychellene og Mombasa på det varmeste……..

 

Skolebytte.

Barna går fortsatt på den svenske skolen men har fått veldig lang reisevei til skolen etter at vi flyttet. De blir hentet med skole buss hver morgen kl 07:05 og det tar ca 1 time pluss/minus hver vei. 1.desember begynner de på Hillcrest International School som ligger 400 meter bortenfor der vi nå bor. Barna var der på “Taster day” i slutten av oktober og det gikk veldig bra . Så fra desember venter en hverdag med engelsk som førstespråk og skoleuniformer. Og jeg kan fortelle at å ha med seg 3 barn alene som skal prøve skoleuniformer er en tålmodighetsprøve ut av en annen verden. Det er liksom ikke bare skjorte og shorts de skal ha – nei det er 3 forskjellige skjorter/trøyer, sportsklær, shortser, scorts, ulike sokker, fleece jakker, svømmeklær osv….. Dere kan nå selv tenke dere at tålmodigheten min VIRKELIG ble satt på prøve ;)

Det fine er at det går veldig bra med engelsken til Jesper og Felix og det har hittil løsnet fortere enn vi hadde trodd. For Rikke sin del var jo engelsken veldig bra før vi reiste og hun kommuniserer nå snart bedre enn sin mor….  Så det ser lovende ut til skolestart på Hillcrest. Bilder kommer i neste blogg!

 

Jeg kjører!! 

Ellers kan jeg stolt meddele at jeg har begynt å kjøre bil i denne kaotiske trafikken, og det går faktisk riktig så bra om jeg må si det selv. Løsningen er å prøve å ikke la seg irritere over trafikken (i den grad man klarer da selvfølgelig) og ikke stole på at noen følger trafikkreglene. Men en ting er sikkert; jeg kommer ikke til å forville meg ned i selve byen bak rattet – så gal blir jeg aldri. Nei jeg får holde meg til de områdene jeg kjenner til også får Bernhard kjøre resten av stedene. Men det var fantastisk frihetsfølelse å kjøre selv igjen, nesten som om jeg hadde tatt lappen på nytt gitt!

 

Vår første gjest!

I helgen kom Finnto’s mor Eli på besøk og hun skal være her i 3 uker. Hun reiste sammen med Finnto som hadde vært i Norge på møter forrige uke og gleden var stor hos alle i familien da farmor kom og som vi koser oss sammen alle mann.. Så nå er det norske middager med kjøttkaker i brunsaus, lapskaus, osv.. Og det var jo nesten både julaften og 17.mai på en gang når vi fikk norske matvarer som Norvegia, brunost og makrell i tomat på søndagsfrokosten  – da snakker vi om godfølelse folkens :)

Finnto har mange reiser i november og er i skrivende stund i Etiopia og neste uke er det Norge igjen. Så det er veldig kjekt at farmor er her så vi ikke blir så mye alene. Eli er meget bereist og har vel vært over store deler av verden – bortsett fra Australia og Sør Amerika. Hun overveldet over hvor fint det er her nede og selv om hun som sjømannsfrue i sin tid besøkte hele vestkysten av Afrika har hun aldri vært i Øst Afrika. Så hun fotograferer og skriver reisedagbok så blekket spruter – og i dag har hun for første gang postet en status med bilder på Facebook. Så nå er det flere som kan formidle inntrykk herfra :)

Da får jeg si som Fleksnes ”Dett var dett” for denne gang. Jeg lover at det ikke går en hel måned til neste bloggpost så frem til da; Hakuna Matata mine venner…..

 

 

Også noen bilder til slutt…….

Det å si at jeg er en tålmodig sjel er å ta kraftig i, det er faktisk en overdrivelse på meget høyt nivå. Jeg ble født med et ganske heftig temperament også men det har (heldigvis) avtatt betraktelig etter at jeg ble voksen. Men etter snart to måneder i Nairobi kjenner jeg at disse to medfødte ”egenskapene” har begynt å våkne til liv igjen. Og grunnen til det er at vi kommer fra et meget velfungerende samfunn der det aller, aller meste er tilrettelagt fra morgen til kveld og alt vi foretar oss går stort sett på skinner. Slik er det ikke i Nairobi.

 

Jeg har nevnt det før men jeg må bare utdype det litt. I Norge vet vi at dersom vi skal kjøre fra A til B så vet vi sånn ca hvor lang tid det tar, det er som vanlig ganske forutsigbart. Sier vi kl 11 så mener vi kl 11. Ønsker du blå så får du blå og ikke grønn. Spør du noen i butikken etter en vare – ja sa vet som oftest de som jobber i butikken både hva varen er og hvor du da evt. finner den.

Slik er det ikke alltid her, snarere tvert om så her er det snakk om å omstille seg.

Når vi skal bevege oss i denne byen må vi alltid kalkulere med ekstra tid hvis vi skal møte til et gitt tidspunkt. Og da snakker vi ikke om 5 ekstra minutter, nei vi snakker minst en ½ time ekstra for her er trafikken det glade vanvidd. Kollektivtransporten i Nairobi består så å si bare av busser og matatuer så det er enormt med trafikk her nede og dertil mye kaos. I tillegg er vei standarden mildt sagt veldig varierende. Og kjørekulturen er jo verdt en studie i seg selv.

For hvorfor skal man følge trafikkreglene når 50 % av trafikkantene ikke følger de??? Vikeplikt betyr ikke vikeplikt og rødt og grønt lys betyr tydeligvis ikke det samme som jeg lærte på Steinhaug Trafikkskole på Tynset i 1990. Her er det mer sånn; «Jeg kjører uti krysset og så ser vi hva som skjer». Og merkelig nok så går det stort sett bra for mange kjører med samme tankegangen. Og i byen her er det sjelden man kommer over 60km/t så det kan jo være en av årsakene at det går så bra som det gjør. For her er det busser, biler, matatuer, mennesker, kyr og mye annet i en salig blanding på veiene. Og når mange av veiene ikke er utstyrt med gatelys og påbudt kjørelys i mørket er ”as you prefer” – ja da sier det seg selv at det er krevende å kjøre i denne byen. Myndighetene har i sommer innført en maks 50 km/t grense i Nairobi og etter det har visstnok antallet dødsulykker sunket betraktelig. Så det er alltids et håp selv om hele landet er gjennom korrupt på mange plan….

 

Smør på brødskiva….

Det er ikke bare i Norge vi har store matvaregiganter for det er det også her i Kenya. ”Nakumatt” er Kenyas svar på Coop Hypermarked der du får kjøpt alt fra brød, ferskvare og vin til møbler, partyutstyr og løpemøller. Og på Nakumatt er det ansatte – MANGE ansatte. Hva alle gjør det aner jeg ikke men det er virkelig stort antall mennesker sysselsatt på disse butikkene. Det virker for meg som om at hver reol har minst 3 ansatte på hver sin side men det er da ikke dermed sagt at de vet helt hva som er i reolen de jobber ved.  I kasse er området det en som skanner inn varene og en som pakker varene ned i poser og legger de i vognen, noe som i utgangspunktet er meget effektivt. Men det blir sjeldent effektivt når både kassaapparatoperatøren og den pakkeansvarlige har all verdens av tid. De skal brette sedlene i bunker på 10 og 10 og gjerne telle 3 – 4 ganger for å se om det er riktig beløp de har mottatt. Og dersom du tilfeldigvis har plukket med deg en vare som de ikke har sett før og ikke aner hva er – ja da tar det sin tid. Da tar gjerne vedkommende i kassen seg tid til å studere varen og diskuterer gjerne med den som pakker, og kollegaen i nabokassen, for å finne ut av hva i all verden dette er. Dette kan til tider VIRKELIG både strekke, tøye og bøye på tålmodigheten til et menneske som er utålmodig av natur og er født og oppvokst i et velfungerende og effektivt land…..
Også har vi mobilen. For så å si alle ungdommer og voksne i Nairobi har mobiltelefon i en eller annet modell. Det er nødvendigvis ikke siste utgaven av Samsung, Nokia eller iPhone, men de har mobil. Grunne til det er nok at det ikke koster så veldig mye å bruke den. Og brukes det gjør den – hele tiden overalt; til og med passasjerene på motorsykkeltaxiene sitter og skravler i vei der de fraktes fremover, med livet som innsats, mellom busser, kyr og støyende, støvete trafikk. Disse sitter da selvfølgelig på uten hjelm.. Det kan umulig være dårlig hørsel på befolkningen her i hvert fall J Og diskré og høflig telefonbruk tilhører sjeldenhetene – det snakkes der det passer seg for vedkommende og ikke for de rundt en.

 

Hjemmefruene

Jeg er så heldig at jeg har fått flere venninner her i Kenya og de fleste er Hjemmefruer som meg men også andre. Vi Hjemmefruene er en del sammen på dagtid og som dere muligens har fått med dere i tidligere blogginnlegg så drar vi ut på ulike utflukter, lunch osv. Det er selvfølgelig veldig sosialt men også veldig lærerikt. Det har seg slik at flere av mine venner har bodd her noen år allerede og har skaffet seg spennende nettverk av den lokale befolkningen som gjør at vi kan oppleve hverdags Nairobi på en litt annen måte enn det mange andre gjør.

Min svenske venninne Birgitta har bodd her i 2 år og sammen med våre gode norske venninner Gro og Lena har vi de siste ukene vært et par turer ned til sentrum og til noen områder som mange vil se på som tvilsomme områder. Men dersom du har med deg en bevandret sjel som Birgitta så føler du deg rimelig trygg. Du tar på deg shorts og t-skjorte og joggesko og legger igjen juvelene dine hjemme. OG sjåføren er alltid rett i nærheten av der vi er

Vi har besøkt en fabrikk der de lager vesker, kurver og annet av sisal fiber. Det er lokale kvinner som lager kurvene osv hjemme hos seg selv og sender det videre til sentrumsfabrikken som sluttfører de med skinnhåndtak, reimer og annet før det selges ut til forhandlere rundt omkring i byen. Vi fikk selv bestemme hvordan vi ønsket at sluttproduktet skulle se ut.

Vi har også vært i ”tøy gatene” der de selger alt du kan tenke deg av de lekreste stoffer i metervis til en meget behagelig pris for en nordboer. Det er silke, schiffon, bomull, ull osv. i alle farger og mønstre. For de som er glad i å sy er dette det reneste eldoradoet. Vi hadde alle med oss noen meter hjem for å si det sånn J

Lotte og Charlotte fra Danmark er også et meget hyggelig bekjentskap. Det var de som tok meg med til Kibera slummen som jeg har skrevet om i et tidligere innelegg her på bloggeren. Så her om dagen gikk turen til ”Woodmarked” sammen med mine danske venninder. Ut fra navnet så forstår man at der de lager de treprodukter – alt mulig av treprodukter. Dette er et sted du må vite hvor ligger og du drar ikke dit uten at du har kjente med deg for når vi kom inn den slitte, men likevel bevoktede porten fikk jeg litt følelse av at jeg var kommet inn i slummen igjen bare at det var mer romslig mellom bodene/skurene de jobbet i. Her fikk vi se hele prosessen fra hvordan en trestamme blir til sjiraffer, masker, fruktskåler og annen trekunst.

Utstyret er av det enkle slaget men de har teknikker og erfaring som gjør at de kan lage de lekreste detaljer. Det sages, spikkes, pusses, brennes, males og lakkes.

Og venninnene mine hadde mange kjente der som jeg også fikk hilse på og dermed ble jeg ”my friend Laila”. Jeg kjøpte meg et par kule, lange, gul/oransje sjiraffer og noe annet bruks kunst.

Rundt et hjørne inne i Woodmarked satt det en tynn, eldre og meget skrøpelig mann som venninnene mine kjente til fra før. Jeg følte for å holde meg litt i bakgrunnen da de håndhilste på han (slik man gjør av vanlig høflighet) og spurte hva som hadde skjedd med han for han så så utrolig syk ut der han satt å spikket i skuret sitt med fluer surrende rundt seg i den varmen som var den dagen. Han fortalte at han var syk og hadde fått malaria. Men på jobb, det var han. Hadde dette vært i Norge hadde han vært på et sykehus og ikke på jobb. Mine venninner er slettes sikker på om han overlever. Der og da hadde jeg sett mitt første malariasyke menneske og det gjorde et stort intrykk.

Jeg har alltid desinfiseringssprit (antibac) med meg i veska mi – men det hadde jeg før vi flyttet hit også……….

 

 

Ebola, malaria og annen elendighet

Alle har fått med seg ebola utbruddet som herjer i vest Afrika. Det er ille – virkelig ille, men vi må ikke glemme at Afrika også har andre store, store helserelaterte utfordringer. Annethvert sekund dør et barn av malaria i Afrika. Det er et enormt antall for det er faktisk 86400 sekunder i et døgn så da kan du selv kalkulere deg frem til antallet. Dette har kommet helt i skyggen av Ebola utbruddet som herjer i flere vest afrikanske land om dagen.

Det er mange, mange mennesker som er engstelig ved tanken på å reise til Afrika. Det er ingen som ønsker å utsette seg for Ebola smitte og ethvert menneske i vesten står fritt til å reise eller ikke. Det man må huske er at Afrika er en stort kontinent – mye større enn Europa. Avstanden fra Liberia i Vest Afrika der hvor sykdommen har rammet hardest, til Kenya i Øst Afrika er like langt som fra Oslo til New York. Det er også greit å vite at det er lite flytrafikk mellom Øst og Vest Afrika. Det er i utgangspunktet mange flere fly mellom Vest Afrika og Europa enn det er mellom Vest og Øst Afrika.

Sverre Tom Sverre Radøy og Christine Præsttun er NRK’s Afrika korrespondenter og de har meget travle dager ved å dekke et helt kontinent. Den 8.oktober var Tom Sverre å høre i p3 programmet ”Verdens Rikeste Land” der han snakket om Ebola, Malaria og sykdommenes tilstand;

http://radio.nrk.no/serie/verdens-rikeste-land#t=22m37s

De har også en Facebook side som jeg absolutt vil anbefale dere å følge dersom dere er interessert i det som skjer på dette fantastiske kontinentet. Der finner dere blant annet dette innslaget med Tom Sverres tanker rundt hva som har gjort sterkest inntrykk den uken de har vært der:

http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen#t=32m29s

Førstkommende søndag har NRK sin årlige TV aksjon der pengene går til Kirkens Nødhjelp og deres arbeid med å skaffe rent vann til Afrikas befolkning der de trenger det mest. Generalsekretær Anne-Marie Helland har skrevet en ytring på NRK’s nettsider som jeg også oppfordrer dere til å lese:

http://www.nrk.no/ytring/vann-kan-forhindre-epidemiene-1.11989795

I tillegg oppfordrer jeg dere til å gi litt ekstra når bøssebærerne kommer på døra di på søndag. Den norske skolen i Nairobi hadde et arrangement for et par uker siden som vi ble invitert der inntektene gikk direkte til årets TV aksjon.  Der var det leker, kake og kaffe salg samt god gammeldags loddtrekning og jeg er ikke sikker på hvor mye de fikk inn men en god sum ble det nok til slutt. Så da vet dere at man kan være engasjert selv om man bor langt borte fra moderlandet sitt J

I helgen startet høst ferien her i Nairobi og vi gleder oss til ferie alle sammen. Hvor vi skal og hvordan det har vært får dere høre mer om senere….

 

Hakuna Matata fra Nairobi J

En ting er likt fra år til år uansett hvor man bor hen i verden og det er at man har bursdag! Og den 13.september ble Rikke 12 år. Tradisjonen tro var det kake-frokost, bursdagssang og gaver på sengen på morgenen. På kvelden spiste vi deilig middag på «Carnivore» der ikke mindre enn 8 ansatte sang bursdagssang på en måte som kun afrikanerne kan, med trommer, rytmer og stor glede. Bursdagsbarnet selv syntes det var stas men også litt flaut :-) Og mor klarer selvsagt ikke å finne igjen videoen hun filmet fra den seansen selvfølgelig…..

 

Når en familie på 5 skal flytte på et annet kontinent er det mye å tenke på både før, under og etter at man har flyttet. Vi har etter beste evne forberedt barna så godt vi kan med tanke på hva som vil kunne møte dem i sin nye hverdag – for den nye hverdagen er både litt lik og veldig ulik den norske.

Det første er at barna har mistet en god del av friheten de har i hverdagen hjemme i Norge. Slik som vi bor nå kan de ikke sykle, skate eller gå bort til venner på egenhånd – de må kjøres uansett hvor de skal. Det er heller ikke vanlig med uanmeldt besøk slik som våre barn er vant til fra trygge Innlandet i Kristiansund – her må det avtales i god tid på forhånd og de må kjøres dit de skal. Og selv om avstandene her ikke er så lange målt i kilometer er det vanskelig å kalkulere hvor lang tid vi kommer til å bruke for det kommer helt an på trafikken. Og som jeg sikkert har nevn før så er vei standarden og trafikkforståelse i Nairobi et lite eventyr i seg selv …..

Det andre er selvfølgelig at skolehverdagen også er annerledes. De finnes veldig, veldig mange skoler i Nairobi. Mange av de vestlige landene har sine egne skoler i tillegg til alle de internasjonale og Kenyanske skoler. Vi har valgt ”den Svenska Skolan i Nariobi” som ligger nært der vi bor pr i dag og det tar barna 15-20 minutter med skolebussen å komme dit. Med tanke på at vi skal være her i ett år er det fint for gutta-krutt, Jesper og Felix, at de klarer å kommunisere med klassekameratene sine fra dag en og det gjør de på Svenska skolan. Men de snakker mer og mer engelsk også så dette lover bra.

På skolen er det er herlig blanding med nasjonaliteter og våre er nok de eneste som ikke har en mor eller far som har noen familiær knytning til Sverige. Men det fungerer veldig bra og Rikke snakker nesten bare engelsk i skolehverdagen da det er fellesspråket for hennes skolevenner. Og det er også litt fordi svenskene fortsatt ikke er så flinke til å forstå norsk ;-)

Totalt er det ca 120 barn fra ”nollan” (vår 1ste klasse) til og med 3 året på gymnaset + barnehagen. Når vanlig skole er over går de over til fritidsaktiviteter som en forlengelse av skoledagen. Rikke har tennis, fotball, akrobatikk samt ”Model UN” som er en fordypning i FN for ungdomsskolebarn. Jesper har fotball og tennis. Også er det Felix da, han vil bare ha svømming for han synes ikke noen av de andre aktivitetene man kan velge i er noe særlig interessant. Det han egentlig har mest lyst til er å holde på med stoffer, sy på symaskin og lage ting – han er en kreativ kar J Disse aktivitetene kan de endre på hver 10.uke dersom de ønsker det.

En annen gode de har, og som jeg mener at det norske skolesystemet skal ha også, er varm lunsj på skolen. Vi får oversikt over hva som skal serveres den kommende måneden den 1. i hver måned. Variert og god, hjemmelaget varm mat.

Pensumet er veldig likt det norske, men med mer engelsk enn det er i den norske skolen. Det er noe med barn og språk for plutselig så løsner det og vips; så snakker de engelsk som om de ikke skulle ha gjort noe annet. Vi får håpe at det også skjer med gutta våre etter hvert som månedene går. Vi har hatt litt kontakt med skolen hjemme på Innlandet og tusen takk til rektor Gerd Inger og til Vibeke BT fra skolen der som har sendt oss en kasse med lærebøker som supplerer godt i tillegg til det barna har i svenska skolan. Skolen mangler pr i dag en norsklærer så vi kjører litt ekstra norsk i heimen på kveldene/helgene. Det finnes en norsk skole her også og den var vi invitert til på lørdag da de hadde et arrangement i forbindelse med årets TV aksjon. Skolen er drevet av det Norsk Luthersk Misjonssamband og har kun barneskoletrinn med ca 25 elever. Den i bydelen Karen som ligger et godt stykke fra der vi bor pr i dag. Men vi er nå på flyttefot da vi må ha et annet sted å bo med en større ”compound” der barna kan ha større ute området. Lang historie som jeg skal skrive om i et annet blogginnlegg senere….

Den tredje skoleuken reiste alle barna på barne- og ungdomsskolen til ”Savage Wilderness Camp”. Campen ligger ca 10 mil nord for skolen og barna reiste med buss fra skolen og det tok 3 timer før de var fremme. De yngste var borte i 2 dager mens de eldste var der i 3 dager. Her fikk de klatre i fjellvegg, henge i Zip line, rafte, padle kano og gått på tur. De bodde i store camp telt og turen var fri for elektronisk utstyr og barna klare fint å overleve uten det! Her var det grilling, leker, Yatzy og sang rundt leirbålet.

Det var noen glade (og trøtte) barn som kom hjem og de hadde hatt en kjempe tur. Felix er en tøffing og han hiver seg ut på det som er så disse aktivitetene var midt i blinken for han og han skulle gjerne raftet også men det var kun de fra 5 klasse og oppover som fikk gjøre. Jesper var også storfornøyd for han hadde nok brutt noen barrierer når han tøffet seg på Zip line, han tenker litt mer HMS enn broren sin og er litt mer betenkt før han hiver seg ut på vågale ting J

Mest imponert er jeg nok av Rikke som var med på rafting for det var en ganske tøff elv de raftet i. Det var med en skrekkblandet fryd hun satte av gårde sammen med gjengen i flåten og hun var veldig stolt, og gjennombløt, da turen var over. Hærlig!

Det neste skolen skal gjøre nå er ”Music Cafe” neste fredag og da skal hele skolen holde konsert meg Afrika som tema. Det sys kostymer, sanger øves inn og det er mye fokus på dette om dagen. Det blir spennende å se hva de har å vise oss nesete uke…

Om ikke mange ukene er det høstferie og da skal vi på ferieturer. Kan ikke si noe annet enn at vi gleder oss til alle sammen – så mens dere der hjemme trasker rundt i høst og vinter klær og fryser så ligger vi rett og slett på ei strand på ei perle av ei sydhavsøy og nyter varmen og asur blått hav. Måtte bare gni det litt inn….. Skal fortelle dere mer om dette og hvor vi har vært etter at høstferien er over…. J

I dag er det akkurat 6 uker siden vi kom til Nairobi og vi har vanlige hverdager her også. Og som Finnto og meg har forventet så nå har hjemlengselen kommet hos barna, spesielt hos Rikke. Hun savner vennene sine, og særlig klassen sin nå om dagen når hun ser at de snart skal arrangere skolediskoen som 7 klasse gjør hvert år. Hun savner fotballvenninnene sine og ballett venninnene sine, og hun savner friheten til å kunne dra hvor hun vil uten å være avhengig av oss.

Jesper og Felix savner selvfølgelig klassen sin og skole vennene sine og SFO. Jesper savner spesielt å spille fotball med Edvard (og på KBK) og å løpe opp til Ada og Ansgar for så å dra på sykkeltur. Felix savner Endreseth-jentene og Hermine – og ja, han er fortsatt veldig glad i damer den gutten men han holder seg tro til de der hjemme J

Dette savnet er helt som forventet og vi vet at det vil gå over men det er nå en gang slik at av og til må man også savne – det er på godt og vondt og det er den mindre morsomme delen ved å bo langt vekk hjemmefra i en periode. OG det kommer til å gå over og det kommer nok til å komme igjen innimellom. Sånn er det jo for oss voksne også for jeg savner også venninnene mine og jeg skulle gjerne vært med når høstens alle festligheter som fårikålhelg og krepselag går av stabelen. Men jeg får være med den i sinn og glede meg til neste gang det inviteres til festlig lag når vi er tilbake i Norge igjen. Faktisk så er det jammen i meg en og annen festlighet her i Nairobi også – DET kom vel ikke som noe sjokk på noen av dere vil jeg tro ;-)

Barna hilser så mye til alle vennene sine og til lærere og ansatte på skolen, til søskenbarn, tanter og onkler, morfar, mormor og farmor og sender alle en stor og god klem J

Her følger litt flere bilder:

Afrika er kontrastenes kontinent på alle mulige måter. En stor verdensdel som består av 54 selvstendige stater og over 1 milliard mennesker som er sammensatt av rundt 3000 etniske grupper. Forventet levealder varierer voldsomt fra 33 år og oppover (tall fra 2005) – vårt nåværende hjemland Kenya har en forventet levealder på 48 år. Barnedødeligheten er høy og mye skyldes underernæring og sykdom. Det er de fattige som dør først….

Helt siden barndommen har vi nok alle hørt fra våre foresatte «Tenk på alle de fattige barna i Afrika som ikke har noen ting» hver gang vi maste for  mye om å få et eller annet. Et lite barnesinn trodde i flere år at det faktisk ikke fantes annet enn fattige barn i Afrika, som knapt hadde klær på kroppen og som var så mager at alle ribbeinene syntes. Og om de ikke var fattige barn så bodde de i hvert fall i strå hytter, med fjær på hodet sitt og ring på tommeltåa – akkurat slik som Torbjørn Egner fortalte oss gjennom «Visen om vesle Hoa»  Jeg hadde nok en aning allerede den gangen at det var vel kanskje ikke ALLE i Afrika som var fattige og bodde i strå hytter. Og jeg tenkte at en dag skulle jeg kanskje ta mot til meg å reise til dette annerledes «landet» Afrika – for før jeg begynte på skolen i 1979 trodde jeg at Afrika var et stort land der det kom masse mørkhudede mennesker fra. Og Afrika var så lang vekk og veldig fjernt fra den trauste, trygge fjellbygda Kvikne som det kunne bli….

Fattigdom kan defineres på så mange måter. Fattigdom i Norge er noe fullstendig annet enn fattigdom her i Kenya. Vi som har vært så heldige å bli født inn i et av verdens rikeste land har helt andre hverdagsbekymringer og definisjoner på sykdom, kriser, fattigdom osv. enn det Kenyanerne opplever i hverdagen. Gjennomsnittslønna til en Kenyaner i arbeid er 700 NOK og det klarer de seg så vidt det er på. Les gjerne denne reportasjen for å se hvor stor forskjellene er her i Kenya, og dessverre er nok dette ikke unikt i Afrikansk sammenheng. De rike er rike, og de fattige er så innmari fattige. Jeg trenger vel ikke engang nevne at landet dessverre også er korrupt så det holder….

Vi fra vesten er heldige for vi har som oftest valg – vi kan velge om vi vil ta inn over oss det som skjer utenfor vår trygge verden eller vi kan velge å la være. Forrige uke valgte jeg å gå utenfor komfortsonen, jeg ville se hvordan de fattigste lever og ble med to danske venninner til verdens nest største slum: KIBERA

 

Kibera – the friendliest slum in the world.

Jeg møter mine to danske venninner, Lotte og Charlotte, på Java Coffee House i Adams Arcade kl 10 på formiddagen. Jeg har aldri truffet de før men har hatt kontakt via Facebook, samt at de er koner til to kollegaer av Finnto. Det viser seg at de er to riktig så hyggelige damer. Sammen med de er også en venn de har på besøk samt to livlige og humørfylte menn som viser seg å være guidene våre.  Jeg mener de heter Freddy og Martin. Disse to gutta er født og oppvokst i Kibera og har bodd der hele sitt liv. De jobber med å guide mennesker som ønsker å besøke slummen for «Kibera Tours». Det viser seg at de kjenner omtrent alle vi treffer på vår vei og det er ikke få. Freddy påberoper seg tittelen «President of the slum» :)

Det bor ca 1,2 millioner mennesker i slummen. Regjerningen i Kenya vil ikke anerkjenne at det finnes slumområder i Nairobi så disse 1,2 millioner som utgjør 25% av Nairobis befolkning eksisterer ikke i deres øyne. Forstå det den som vil men det er jo helt vanvittig! Disse menneskene bo tett i tett på et område som er på 2,5 kvadratkilometer i små skur av tre planker, blekk plater og annet materiale de finner .

Vi går fra Java Coffee House og bort noen gater. Vi går så inn i noen bakgater med trange smug og det viser seg at dette er utkanten av slummen. Vi kommer inn i et enormt second-hand marked med klær, sko og annet som har blitt sendt til Nairobi via ulike hjelpeorganisasjoner og andre donasjoner. De selges til en lav, fast pris og de som jobber i de ulike «butikkene» er slumbeboere som får inntekt ut av salget. Her er det også masse som er ubrukt og som sikkert har vært overskuddslager fra en eller annen sko eller klesprodusent. Det er i hvert fall veldig fint å se at det som doneres fra ulike steder i verden kommer de fattige til nytte.

Etter hvert går vi ut av second-hand markedet og vi er inne i slumområdet. Som alle andre byer og bygder i samfunnet har også slummen sine bedre bydeler. Jeg opplever det i hvert fall slik der jeg går fra ille til verre og verre dess lengre nedover «gatene» i slummen når jeg går. Og luktene – de går også fra ille til verre og verre. Flere ganger går jeg å puster inn i jakken som jeg har på meg og jeg brekker meg også noen ganger. Min venninne Lotte har vært i slummen 6 ganger før og jeg skjønner godt at hun rådet meg til å ta på hele sko, altså ikke sandaler eller liknende for her er det litt av hvert vi tråkker i… Det er så mye søppel og annen dritt overalt hvor vi går.. Det virker som om jernbanelinjen der toget mellom Mombasa og Nairobi går er skillet mellom ille og verre og verre…

På turen er det lagt inn et besøk på hos en kvinnegruppe som har starter «Kariburu Power Women Group» (KPWG). Dette er en gruppe kvinner som for 10-15 år siden starter en barnehage for barn til HIV syke kvinner. HIV syke kvinner har en meget lavstatus og har vanskeligheter med å finne arbeid – særlig når de har barn i tillegg og det er jo noe de aller fleste av dem har. I tillegg til barnehagen har de også opplæring i frisørfaget samt at de også lager smykker, armbånd og annet håndarbeid som de selger for å få en inntekt. Mine danske venninner hadde med leker og annet de hadde samlet inn og leverte dette da vi var der. Og for en glede de barna viste – de smilte og lo og danset. Jeg hadde tårer i øynene og ble helt betatt. Når man i tillegg vet at mange av disse barna har HIV selv også så blir møtet om mulig enda sterkere.

Det antas at 20% av Kenyas 2,2 millioner HIV positive bor i Kibera. Som nevnt før anerkjenner ikke myndighetene slummen så det betyr at de heller ikke hjelper de HIV positive med medisiner. De er helt avhengig av donasjoner for å få penger til medisinen for å overleve. De som bor i Kibera ser ikke på se selv som Nairobi beboere, de ser på seg selv som Kiberanere med feste i stammen de opprinnelig kommer fra. Kibera er deres egen by,med et enormt etnisk mangfold, der de har sine regler og sitt levesett. De aller fleste blir i slummen hele sitt liv, både med og mot sin vilje. Myndigheten forsøkte for noen år tilbake å bygge opp en bydel med mange små leiligheter som slumbeboerne skulle bo i men hva hjelper det når det koster dem 3-4 ganger så mye å bo der kontra i slummen. Har man ikke penger så har man ikke penger – så enkelt er det…

Strøm og vann er mangelvare i slummen, ikke minst toaletter og dusjer. Men noen steder har det blitt satt opp «Bio Center» som inneholder vann, dusj, toalett og kokemuligheter!! Det er gjenvinning av biogass som gjør det mulig for slumboerne å kunne ta en dusj i noenlunde varmt vann samt at de kan koke opp vann til matlaging osv. Ekstremt fjernt fra våre hygieniske fasiliteter og kokemuligheter med når man ikke har noe så tar man til takke med det meste. Jeg spurte om hva gjorde man før når man ikke hadde disse toalettene eller hvis man ikke har det i nærheten av der de bor (jeg var inn å så og jeg tror aldri jeg kommer til å bli så do trengt noen gang at jeg hadde ville brukt det). Vel, da gjorde de ifra seg hvor som helst, kanskje på en avis eller liknende og pakket det sammen og kastet det fra seg bare over skulderen. Takk gud for tette sko…..

Vi besøkte også en bedrift i slummen som laget smykker, kopper og annen kunst ut av knokler og bein fra kameler, geiter og kyr. De var ca 15-20 mann som jobbet både inne og ute med å finslipe og forme bein, male og dekorere de for så å selge de. De satt i små rom som var full av beinstøv og lite luft. Det luktet så stramt at jeg måtte løpe ut for ikke å brekke meg. Min danske venner hadde som nevnt vært der noen ganger før og hadde med seg støvmasker som i hvert fall noen av de tok på seg. Jeg tørr nesten ikke tenke på hvordan lungene deres ser ut….

Av alle inntrykk og opplevelser denne dagen er det to ting som overrasket meg stort i den positive retningen. Det var utrolig hyggelige og smilende mennesker i Kibera. Jeg følte meg aldri redd men vi holdt oss selvfølgelig i nærheten av guidene våre hele tiden og spurte alltid om det var greit at vi tok bilder.
Det andre var at det var ingen tigging – ikke et menneske kom bort å spurte etter penger. Jeg fikk vite at det er en slags stolthet inne i leiren som går på at man tigger ikke fra de som er på besøk – i hvert fall ikke de som er med Kibera Tours. For tiggerne de finnes overalt i Nairobi, spesielt i gatene rundt kjøpesentrene – gjerne midt i veien. Og de kommer helt sikkert fra Kibera.

Som nevnt er Kibera en egen by i byen og den fungerer på sitt eget vis på sine egne premisser. De har butikker, de har restauranter og ulike arbeidssteder. Det er bare det at standarden er en helt annen enn det vi opplever i selve byen. De har også mange skoler og de fleste av slumbarna går på skole. Vi gikk forbi flere av dem og der barna var ute så sang de når vi gikk forbi, rope «How are you» og smilte og vinket.

Etter 3 timer i slummen kjenner jeg at nok er nok, jeg er heldig som kan dra derfra og vite at jeg kan slippe å dra dit igjen dersom jeg ikke ønsker. For jeg har nemlig frihet til å velge, det har ikke de fleste beboerne i Kibera.

Vi tar farvel med guidene våre og setter oss på en Matatu som tar oss tilbake til området rundt Adams Arcade der dagen startet. Det var jo litt av en opplevelse da vår Matatu også viste seg å være en discobuss med afro musikk….

Til info så så jeg ingen med fjær på hodet, bast skjørt eller ring på tommeltåa. Men at det var en og annen hottentott der – ja det var det helt sikkert i verdens mest vennlige slum…..

Her er noen andre bilder fra Kibera