Hjemmefruen i Nairobi

Det å si at jeg er en tålmodig sjel er å ta kraftig i, det er faktisk en overdrivelse på meget høyt nivå. Jeg ble født med et ganske heftig temperament også men det har (heldigvis) avtatt betraktelig etter at jeg ble voksen. Men etter snart to måneder i Nairobi kjenner jeg at disse to medfødte ”egenskapene” har begynt å våkne til liv igjen. Og grunnen til det er at vi kommer fra et meget velfungerende samfunn der det aller, aller meste er tilrettelagt fra morgen til kveld og alt vi foretar oss går stort sett på skinner. Slik er det ikke i Nairobi.

Faste trafikkanter

Jeg har nevnt det før men jeg må bare utdype det litt. I Norge vet vi at dersom vi skal kjøre fra A til B så vet vi sånn ca hvor lang tid det tar, det er som vanlig ganske forutsigbart. Sier vi kl 11 så mener vi kl 11. Ønsker du blå så får du blå og ikke grønn. Spør du noen i butikken etter en vare – ja sa vet som oftest de som jobber i butikken både hva varen er og hvor du da evt. finner den.

Slik er det ikke alltid her, snarere tvert om så her er det snakk om å omstille seg.

Når vi skal bevege oss i denne byen må vi alltid kalkulere med ekstra tid hvis vi skal møte til et gitt tidspunkt. Og da snakker vi ikke om 5 ekstra minutter, nei vi snakker minst en ½ time ekstra for her er trafikken det glade vanvidd. Kollektivtransporten i Nairobi består så å si bare av busser og matatuer så det er enormt med trafikk her nede og dertil mye kaos. I tillegg er vei standarden mildt sagt veldig varierende. Og kjørekulturen er jo verdt en studie i seg selv.

For hvorfor skal man følge trafikkreglene når 50 % av trafikkantene ikke følger de??? Vikeplikt betyr ikke vikeplikt og rødt og grønt lys betyr tydeligvis ikke det samme som jeg lærte på Steinhaug Trafikkskole på Tynset i 1990. Her er det mer sånn; «Jeg kjører uti krysset og så ser vi hva som skjer». Og merkelig nok så går det stort sett bra for mange kjører med samme tankegangen. Og i byen her er det sjelden man kommer over 60km/t så det kan jo være en av årsakene at det går så bra som det gjør. For her er det busser, biler, matatuer, mennesker, kyr og mye annet i en salig blanding på veiene. Og når mange av veiene ikke er utstyrt med gatelys og påbudt kjørelys i mørket er ”as you prefer” – ja da sier det seg selv at det er krevende å kjøre i denne byen. Myndighetene har i sommer innført en maks 50 km/t grense i Nairobi og etter det har visstnok antallet dødsulykker sunket betraktelig. Så det er alltids et håp selv om hele landet er gjennom korrupt på mange plan….

En rullestolbruker dukker gjerne opp midt i trafikken…

Smør på brødskiva….

Det er ikke bare i Norge vi har store matvaregiganter for det er det også her i Kenya. ”Nakumatt” er Kenyas svar på Coop Hypermarked der du får kjøpt alt fra brød, ferskvare og vin til møbler, partyutstyr og løpemøller. Og på Nakumatt er det ansatte – MANGE ansatte. Hva alle gjør det aner jeg ikke men det er virkelig stort antall mennesker sysselsatt på disse butikkene. Det virker for meg som om at hver reol har minst 3 ansatte på hver sin side men det er da ikke dermed sagt at de vet helt hva som er i reolen de jobber ved.  I kasse er området det en som skanner inn varene og en som pakker varene ned i poser og legger de i vognen, noe som i utgangspunktet er meget effektivt. Men det blir sjeldent effektivt når både kassaapparatoperatøren og den pakkeansvarlige har all verdens av tid. De skal brette sedlene i bunker på 10 og 10 og gjerne telle 3 – 4 ganger for å se om det er riktig beløp de har mottatt. Og dersom du tilfeldigvis har plukket med deg en vare som de ikke har sett før og ikke aner hva er – ja da tar det sin tid. Da tar gjerne vedkommende i kassen seg tid til å studere varen og diskuterer gjerne med den som pakker, og kollegaen i nabokassen, for å finne ut av hva i all verden dette er. Dette kan til tider VIRKELIG både strekke, tøye og bøye på tålmodigheten til et menneske som er utålmodig av natur og er født og oppvokst i et velfungerende og effektivt land…..
Også har vi mobilen. For så å si alle ungdommer og voksne i Nairobi har mobiltelefon i en eller annet modell. Det er nødvendigvis ikke siste utgaven av Samsung, Nokia eller iPhone, men de har mobil. Grunne til det er nok at det ikke koster så veldig mye å bruke den. Og brukes det gjør den – hele tiden overalt; til og med passasjerene på motorsykkeltaxiene sitter og skravler i vei der de fraktes fremover, med livet som innsats, mellom busser, kyr og støyende, støvete trafikk. Disse sitter da selvfølgelig på uten hjelm.. Det kan umulig være dårlig hørsel på befolkningen her i hvert fall J Og diskré og høflig telefonbruk tilhører sjeldenhetene – det snakkes der det passer seg for vedkommende og ikke for de rundt en.

Hjemmefruene

Jeg er så heldig at jeg har fått flere venninner her i Kenya og de fleste er Hjemmefruer som meg men også andre. Vi Hjemmefruene er en del sammen på dagtid og som dere muligens har fått med dere i tidligere blogginnlegg så drar vi ut på ulike utflukter, lunch osv. Det er selvfølgelig veldig sosialt men også veldig lærerikt. Det har seg slik at flere av mine venner har bodd her noen år allerede og har skaffet seg spennende nettverk av den lokale befolkningen som gjør at vi kan oppleve hverdags Nairobi på en litt annen måte enn det mange andre gjør.

Fra Karen Blixens coffee garden

Min svenske venninne Birgitta har bodd her i 2 år og sammen med våre gode norske venninner Gro og Lena har vi de siste ukene vært et par turer ned til sentrum og til noen områder som mange vil se på som tvilsomme områder. Men dersom du har med deg en bevandret sjel som Birgitta så føler du deg rimelig trygg. Du tar på deg shorts og t-skjorte og joggesko og legger igjen juvelene dine hjemme. OG sjåføren er alltid rett i nærheten av der vi er

Kurver som blir til vesker og andre lekre ting i alle mulige farger og størrelser.

Vi har besøkt en fabrikk der de lager vesker, kurver og annet av sisal fiber. Det er lokale kvinner som lager kurvene osv hjemme hos seg selv og sender det videre til sentrumsfabrikken som sluttfører de med skinnhåndtak, reimer og annet før det selges ut til forhandlere rundt omkring i byen. Vi fikk selv bestemme hvordan vi ønsket at sluttproduktet skulle se ut.

Det ble da med noe hjem også…

Vi har også vært i ”tøy gatene” der de selger alt du kan tenke deg av de lekreste stoffer i metervis til en meget behagelig pris for en nordboer. Det er silke, schiffon, bomull, ull osv. i alle farger og mønstre. For de som er glad i å sy er dette det reneste eldoradoet. Vi hadde alle med oss noen meter hjem for å si det sånn J

Nyprodusert håndverk – er det ikke lekkert?

Lotte og Charlotte fra Danmark er også et meget hyggelig bekjentskap. Det var de som tok meg med til Kibera slummen som jeg har skrevet om i et tidligere innelegg her på bloggeren. Så her om dagen gikk turen til ”Woodmarked” sammen med mine danske venninder. Ut fra navnet så forstår man at der de lager de treprodukter – alt mulig av treprodukter. Dette er et sted du må vite hvor ligger og du drar ikke dit uten at du har kjente med deg for når vi kom inn den slitte, men likevel bevoktede porten fikk jeg litt følelse av at jeg var kommet inn i slummen igjen bare at det var mer romslig mellom bodene/skurene de jobbet i. Her fikk vi se hele prosessen fra hvordan en trestamme blir til sjiraffer, masker, fruktskåler og annen trekunst.

Fantastiske håndlagede detaljer

Utstyret er av det enkle slaget men de har teknikker og erfaring som gjør at de kan lage de lekreste detaljer. Det sages, spikkes, pusses, brennes, males og lakkes.

Dette er utstyret de jobber med

Og venninnene mine hadde mange kjente der som jeg også fikk hilse på og dermed ble jeg ”my friend Laila”. Jeg kjøpte meg et par kule, lange, gul/oransje sjiraffer og noe annet bruks kunst.

Stolt treskjærer med sluttproduktet sitt

Rundt et hjørne inne i Woodmarked satt det en tynn, eldre og meget skrøpelig mann som venninnene mine kjente til fra før. Jeg følte for å holde meg litt i bakgrunnen da de håndhilste på han (slik man gjør av vanlig høflighet) og spurte hva som hadde skjedd med han for han så så utrolig syk ut der han satt å spikket i skuret sitt med fluer surrende rundt seg i den varmen som var den dagen. Han fortalte at han var syk og hadde fått malaria. Men på jobb, det var han. Hadde dette vært i Norge hadde han vært på et sykehus og ikke på jobb. Mine venninner er slettes sikker på om han overlever. Der og da hadde jeg sett mitt første malariasyke menneske og det gjorde et stort intrykk.

Jeg har alltid desinfiseringssprit (antibac) med meg i veska mi – men det hadde jeg før vi flyttet hit også……….

Charlotte i diskusjon med en woodmann om hvordan sluttproduktet skal bli

Ebola, malaria og annen elendighet

Alle har fått med seg ebola utbruddet som herjer i vest Afrika. Det er ille – virkelig ille, men vi må ikke glemme at Afrika også har andre store, store helserelaterte utfordringer. Annethvert sekund dør et barn av malaria i Afrika. Det er et enormt antall for det er faktisk 86400 sekunder i et døgn så da kan du selv kalkulere deg frem til antallet. Dette har kommet helt i skyggen av Ebola utbruddet som herjer i flere vest afrikanske land om dagen.

Det er mange, mange mennesker som er engstelig ved tanken på å reise til Afrika. Det er ingen som ønsker å utsette seg for Ebola smitte og ethvert menneske i vesten står fritt til å reise eller ikke. Det man må huske er at Afrika er en stort kontinent – mye større enn Europa. Avstanden fra Liberia i Vest Afrika der hvor sykdommen har rammet hardest, til Kenya i Øst Afrika er like langt som fra Oslo til New York. Det er også greit å vite at det er lite flytrafikk mellom Øst og Vest Afrika. Det er i utgangspunktet mange flere fly mellom Vest Afrika og Europa enn det er mellom Vest og Øst Afrika.

Sverre Tom Sverre Radøy og Christine Præsttun er NRK’s Afrika korrespondenter og de har meget travle dager ved å dekke et helt kontinent. Den 8.oktober var Tom Sverre å høre i p3 programmet ”Verdens Rikeste Land” der han snakket om Ebola, Malaria og sykdommenes tilstand;

http://radio.nrk.no/serie/verdens-rikeste-land#t=22m37s

De har også en Facebook side som jeg absolutt vil anbefale dere å følge dersom dere er interessert i det som skjer på dette fantastiske kontinentet. Der finner dere blant annet dette innslaget med Tom Sverres tanker rundt hva som har gjort sterkest inntrykk den uken de har vært der:

http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen#t=32m29s

Førstkommende søndag har NRK sin årlige TV aksjon der pengene går til Kirkens Nødhjelp og deres arbeid med å skaffe rent vann til Afrikas befolkning der de trenger det mest. Generalsekretær Anne-Marie Helland har skrevet en ytring på NRK’s nettsider som jeg også oppfordrer dere til å lese:

http://www.nrk.no/ytring/vann-kan-forhindre-epidemiene-1.11989795

I tillegg oppfordrer jeg dere til å gi litt ekstra når bøssebærerne kommer på døra di på søndag. Den norske skolen i Nairobi hadde et arrangement for et par uker siden som vi ble invitert der inntektene gikk direkte til årets TV aksjon.  Der var det leker, kake og kaffe salg samt god gammeldags loddtrekning og jeg er ikke sikker på hvor mye de fikk inn men en god sum ble det nok til slutt. Så da vet dere at man kan være engasjert selv om man bor langt borte fra moderlandet sitt J

I helgen startet høst ferien her i Nairobi og vi gleder oss til ferie alle sammen. Hvor vi skal og hvordan det har vært får dere høre mer om senere….

Rikke, Jesper og Felix hilser til alle de kjenner :-)

Hakuna Matata fra Nairobi J