Det å si at jeg er en tålmodig sjel er å ta kraftig i, det er faktisk en overdrivelse på meget høyt nivå. Jeg ble født med et ganske heftig temperament også men det har (heldigvis) avtatt betraktelig etter at jeg ble voksen. Men etter snart to måneder i Nairobi kjenner jeg at disse to medfødte ”egenskapene” har begynt å våkne til liv igjen. Og grunnen til det er at vi kommer fra et meget velfungerende samfunn der det aller, aller meste er tilrettelagt fra morgen til kveld og alt vi foretar oss går stort sett på skinner. Slik er det ikke i Nairobi.

Faste trafikkanter

Jeg har nevnt det før men jeg må bare utdype det litt. I Norge vet vi at dersom vi skal kjøre fra A til B så vet vi sånn ca hvor lang tid det tar, det er som vanlig ganske forutsigbart. Sier vi kl 11 så mener vi kl 11. Ønsker du blå så får du blå og ikke grønn. Spør du noen i butikken etter en vare – ja sa vet som oftest de som jobber i butikken både hva varen er og hvor du da evt. finner den.

Slik er det ikke alltid her, snarere tvert om så her er det snakk om å omstille seg.

Når vi skal bevege oss i denne byen må vi alltid kalkulere med ekstra tid hvis vi skal møte til et gitt tidspunkt. Og da snakker vi ikke om 5 ekstra minutter, nei vi snakker minst en ½ time ekstra for her er trafikken det glade vanvidd. Kollektivtransporten i Nairobi består så å si bare av busser og matatuer så det er enormt med trafikk her nede og dertil mye kaos. I tillegg er vei standarden mildt sagt veldig varierende. Og kjørekulturen er jo verdt en studie i seg selv.

For hvorfor skal man følge trafikkreglene når 50 % av trafikkantene ikke følger de??? Vikeplikt betyr ikke vikeplikt og rødt og grønt lys betyr tydeligvis ikke det samme som jeg lærte på Steinhaug Trafikkskole på Tynset i 1990. Her er det mer sånn; «Jeg kjører uti krysset og så ser vi hva som skjer». Og merkelig nok så går det stort sett bra for mange kjører med samme tankegangen. Og i byen her er det sjelden man kommer over 60km/t så det kan jo være en av årsakene at det går så bra som det gjør. For her er det busser, biler, matatuer, mennesker, kyr og mye annet i en salig blanding på veiene. Og når mange av veiene ikke er utstyrt med gatelys og påbudt kjørelys i mørket er ”as you prefer” – ja da sier det seg selv at det er krevende å kjøre i denne byen. Myndighetene har i sommer innført en maks 50 km/t grense i Nairobi og etter det har visstnok antallet dødsulykker sunket betraktelig. Så det er alltids et håp selv om hele landet er gjennom korrupt på mange plan….

En rullestolbruker dukker gjerne opp midt i trafikken…

Smør på brødskiva….

Det er ikke bare i Norge vi har store matvaregiganter for det er det også her i Kenya. ”Nakumatt” er Kenyas svar på Coop Hypermarked der du får kjøpt alt fra brød, ferskvare og vin til møbler, partyutstyr og løpemøller. Og på Nakumatt er det ansatte – MANGE ansatte. Hva alle gjør det aner jeg ikke men det er virkelig stort antall mennesker sysselsatt på disse butikkene. Det virker for meg som om at hver reol har minst 3 ansatte på hver sin side men det er da ikke dermed sagt at de vet helt hva som er i reolen de jobber ved.  I kasse er området det en som skanner inn varene og en som pakker varene ned i poser og legger de i vognen, noe som i utgangspunktet er meget effektivt. Men det blir sjeldent effektivt når både kassaapparatoperatøren og den pakkeansvarlige har all verdens av tid. De skal brette sedlene i bunker på 10 og 10 og gjerne telle 3 – 4 ganger for å se om det er riktig beløp de har mottatt. Og dersom du tilfeldigvis har plukket med deg en vare som de ikke har sett før og ikke aner hva er – ja da tar det sin tid. Da tar gjerne vedkommende i kassen seg tid til å studere varen og diskuterer gjerne med den som pakker, og kollegaen i nabokassen, for å finne ut av hva i all verden dette er. Dette kan til tider VIRKELIG både strekke, tøye og bøye på tålmodigheten til et menneske som er utålmodig av natur og er født og oppvokst i et velfungerende og effektivt land…..
Også har vi mobilen. For så å si alle ungdommer og voksne i Nairobi har mobiltelefon i en eller annet modell. Det er nødvendigvis ikke siste utgaven av Samsung, Nokia eller iPhone, men de har mobil. Grunne til det er nok at det ikke koster så veldig mye å bruke den. Og brukes det gjør den – hele tiden overalt; til og med passasjerene på motorsykkeltaxiene sitter og skravler i vei der de fraktes fremover, med livet som innsats, mellom busser, kyr og støyende, støvete trafikk. Disse sitter da selvfølgelig på uten hjelm.. Det kan umulig være dårlig hørsel på befolkningen her i hvert fall J Og diskré og høflig telefonbruk tilhører sjeldenhetene – det snakkes der det passer seg for vedkommende og ikke for de rundt en.

Hjemmefruene

Jeg er så heldig at jeg har fått flere venninner her i Kenya og de fleste er Hjemmefruer som meg men også andre. Vi Hjemmefruene er en del sammen på dagtid og som dere muligens har fått med dere i tidligere blogginnlegg så drar vi ut på ulike utflukter, lunch osv. Det er selvfølgelig veldig sosialt men også veldig lærerikt. Det har seg slik at flere av mine venner har bodd her noen år allerede og har skaffet seg spennende nettverk av den lokale befolkningen som gjør at vi kan oppleve hverdags Nairobi på en litt annen måte enn det mange andre gjør.

Fra Karen Blixens coffee garden

Min svenske venninne Birgitta har bodd her i 2 år og sammen med våre gode norske venninner Gro og Lena har vi de siste ukene vært et par turer ned til sentrum og til noen områder som mange vil se på som tvilsomme områder. Men dersom du har med deg en bevandret sjel som Birgitta så føler du deg rimelig trygg. Du tar på deg shorts og t-skjorte og joggesko og legger igjen juvelene dine hjemme. OG sjåføren er alltid rett i nærheten av der vi er

Kurver som blir til vesker og andre lekre ting i alle mulige farger og størrelser.

Vi har besøkt en fabrikk der de lager vesker, kurver og annet av sisal fiber. Det er lokale kvinner som lager kurvene osv hjemme hos seg selv og sender det videre til sentrumsfabrikken som sluttfører de med skinnhåndtak, reimer og annet før det selges ut til forhandlere rundt omkring i byen. Vi fikk selv bestemme hvordan vi ønsket at sluttproduktet skulle se ut.

Det ble da med noe hjem også…

Vi har også vært i ”tøy gatene” der de selger alt du kan tenke deg av de lekreste stoffer i metervis til en meget behagelig pris for en nordboer. Det er silke, schiffon, bomull, ull osv. i alle farger og mønstre. For de som er glad i å sy er dette det reneste eldoradoet. Vi hadde alle med oss noen meter hjem for å si det sånn J

Nyprodusert håndverk – er det ikke lekkert?

Lotte og Charlotte fra Danmark er også et meget hyggelig bekjentskap. Det var de som tok meg med til Kibera slummen som jeg har skrevet om i et tidligere innelegg her på bloggeren. Så her om dagen gikk turen til ”Woodmarked” sammen med mine danske venninder. Ut fra navnet så forstår man at der de lager de treprodukter – alt mulig av treprodukter. Dette er et sted du må vite hvor ligger og du drar ikke dit uten at du har kjente med deg for når vi kom inn den slitte, men likevel bevoktede porten fikk jeg litt følelse av at jeg var kommet inn i slummen igjen bare at det var mer romslig mellom bodene/skurene de jobbet i. Her fikk vi se hele prosessen fra hvordan en trestamme blir til sjiraffer, masker, fruktskåler og annen trekunst.

Fantastiske håndlagede detaljer

Utstyret er av det enkle slaget men de har teknikker og erfaring som gjør at de kan lage de lekreste detaljer. Det sages, spikkes, pusses, brennes, males og lakkes.

Dette er utstyret de jobber med

Og venninnene mine hadde mange kjente der som jeg også fikk hilse på og dermed ble jeg ”my friend Laila”. Jeg kjøpte meg et par kule, lange, gul/oransje sjiraffer og noe annet bruks kunst.

Stolt treskjærer med sluttproduktet sitt

Rundt et hjørne inne i Woodmarked satt det en tynn, eldre og meget skrøpelig mann som venninnene mine kjente til fra før. Jeg følte for å holde meg litt i bakgrunnen da de håndhilste på han (slik man gjør av vanlig høflighet) og spurte hva som hadde skjedd med han for han så så utrolig syk ut der han satt å spikket i skuret sitt med fluer surrende rundt seg i den varmen som var den dagen. Han fortalte at han var syk og hadde fått malaria. Men på jobb, det var han. Hadde dette vært i Norge hadde han vært på et sykehus og ikke på jobb. Mine venninner er slettes sikker på om han overlever. Der og da hadde jeg sett mitt første malariasyke menneske og det gjorde et stort intrykk.

Jeg har alltid desinfiseringssprit (antibac) med meg i veska mi – men det hadde jeg før vi flyttet hit også……….

Charlotte i diskusjon med en woodmann om hvordan sluttproduktet skal bli

Ebola, malaria og annen elendighet

Alle har fått med seg ebola utbruddet som herjer i vest Afrika. Det er ille – virkelig ille, men vi må ikke glemme at Afrika også har andre store, store helserelaterte utfordringer. Annethvert sekund dør et barn av malaria i Afrika. Det er et enormt antall for det er faktisk 86400 sekunder i et døgn så da kan du selv kalkulere deg frem til antallet. Dette har kommet helt i skyggen av Ebola utbruddet som herjer i flere vest afrikanske land om dagen.

Det er mange, mange mennesker som er engstelig ved tanken på å reise til Afrika. Det er ingen som ønsker å utsette seg for Ebola smitte og ethvert menneske i vesten står fritt til å reise eller ikke. Det man må huske er at Afrika er en stort kontinent – mye større enn Europa. Avstanden fra Liberia i Vest Afrika der hvor sykdommen har rammet hardest, til Kenya i Øst Afrika er like langt som fra Oslo til New York. Det er også greit å vite at det er lite flytrafikk mellom Øst og Vest Afrika. Det er i utgangspunktet mange flere fly mellom Vest Afrika og Europa enn det er mellom Vest og Øst Afrika.

Sverre Tom Sverre Radøy og Christine Præsttun er NRK’s Afrika korrespondenter og de har meget travle dager ved å dekke et helt kontinent. Den 8.oktober var Tom Sverre å høre i p3 programmet ”Verdens Rikeste Land” der han snakket om Ebola, Malaria og sykdommenes tilstand;

http://radio.nrk.no/serie/verdens-rikeste-land#t=22m37s

De har også en Facebook side som jeg absolutt vil anbefale dere å følge dersom dere er interessert i det som skjer på dette fantastiske kontinentet. Der finner dere blant annet dette innslaget med Tom Sverres tanker rundt hva som har gjort sterkest inntrykk den uken de har vært der:

http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen#t=32m29s

Førstkommende søndag har NRK sin årlige TV aksjon der pengene går til Kirkens Nødhjelp og deres arbeid med å skaffe rent vann til Afrikas befolkning der de trenger det mest. Generalsekretær Anne-Marie Helland har skrevet en ytring på NRK’s nettsider som jeg også oppfordrer dere til å lese:

http://www.nrk.no/ytring/vann-kan-forhindre-epidemiene-1.11989795

I tillegg oppfordrer jeg dere til å gi litt ekstra når bøssebærerne kommer på døra di på søndag. Den norske skolen i Nairobi hadde et arrangement for et par uker siden som vi ble invitert der inntektene gikk direkte til årets TV aksjon.  Der var det leker, kake og kaffe salg samt god gammeldags loddtrekning og jeg er ikke sikker på hvor mye de fikk inn men en god sum ble det nok til slutt. Så da vet dere at man kan være engasjert selv om man bor langt borte fra moderlandet sitt J

I helgen startet høst ferien her i Nairobi og vi gleder oss til ferie alle sammen. Hvor vi skal og hvordan det har vært får dere høre mer om senere….

Rikke, Jesper og Felix hilser til alle de kjenner :-)

Hakuna Matata fra Nairobi J

En ting er likt fra år til år uansett hvor man bor hen i verden og det er at man har bursdag! Og den 13.september ble Rikke 12 år. Tradisjonen tro var det kake-frokost, bursdagssang og gaver på sengen på morgenen. På kvelden spiste vi deilig middag på «Carnivore» der ikke mindre enn 8 ansatte sang bursdagssang på en måte som kun afrikanerne kan, med trommer, rytmer og stor glede. Bursdagsbarnet selv syntes det var stas men også litt flaut :-) Og mor klarer selvsagt ikke å finne igjen videoen hun filmet fra den seansen selvfølgelig…..

Rikke ble 12 år – frokost og sang på sengen samt to nysgjerrige brødre :)

Når en familie på 5 skal flytte på et annet kontinent er det mye å tenke på både før, under og etter at man har flyttet. Vi har etter beste evne forberedt barna så godt vi kan med tanke på hva som vil kunne møte dem i sin nye hverdag – for den nye hverdagen er både litt lik og veldig ulik den norske.

Det første er at barna har mistet en god del av friheten de har i hverdagen hjemme i Norge. Slik som vi bor nå kan de ikke sykle, skate eller gå bort til venner på egenhånd – de må kjøres uansett hvor de skal. Det er heller ikke vanlig med uanmeldt besøk slik som våre barn er vant til fra trygge Innlandet i Kristiansund – her må det avtales i god tid på forhånd og de må kjøres dit de skal. Og selv om avstandene her ikke er så lange målt i kilometer er det vanskelig å kalkulere hvor lang tid vi kommer til å bruke for det kommer helt an på trafikken. Og som jeg sikkert har nevn før så er vei standarden og trafikkforståelse i Nairobi et lite eventyr i seg selv …..

Kanskje møter du en bavian i veien…. Dette er fra en av de aller beste veiene i byen.

Trenger ikke traktor og høyvogn når man har sykkel!

Det andre er selvfølgelig at skolehverdagen også er annerledes. De finnes veldig, veldig mange skoler i Nairobi. Mange av de vestlige landene har sine egne skoler i tillegg til alle de internasjonale og Kenyanske skoler. Vi har valgt ”den Svenska Skolan i Nariobi” som ligger nært der vi bor pr i dag og det tar barna 15-20 minutter med skolebussen å komme dit. Med tanke på at vi skal være her i ett år er det fint for gutta-krutt, Jesper og Felix, at de klarer å kommunisere med klassekameratene sine fra dag en og det gjør de på Svenska skolan. Men de snakker mer og mer engelsk også så dette lover bra.

Jesper og en kompis før bussavgang.

På skolen er det er herlig blanding med nasjonaliteter og våre er nok de eneste som ikke har en mor eller far som har noen familiær knytning til Sverige. Men det fungerer veldig bra og Rikke snakker nesten bare engelsk i skolehverdagen da det er fellesspråket for hennes skolevenner. Og det er også litt fordi svenskene fortsatt ikke er så flinke til å forstå norsk ;-)

Totalt er det ca 120 barn fra ”nollan” (vår 1ste klasse) til og med 3 året på gymnaset + barnehagen. Når vanlig skole er over går de over til fritidsaktiviteter som en forlengelse av skoledagen. Rikke har tennis, fotball, akrobatikk samt ”Model UN” som er en fordypning i FN for ungdomsskolebarn. Jesper har fotball og tennis. Også er det Felix da, han vil bare ha svømming for han synes ikke noen av de andre aktivitetene man kan velge i er noe særlig interessant. Det han egentlig har mest lyst til er å holde på med stoffer, sy på symaskin og lage ting – han er en kreativ kar J Disse aktivitetene kan de endre på hver 10.uke dersom de ønsker det.

En annen gode de har, og som jeg mener at det norske skolesystemet skal ha også, er varm lunsj på skolen. Vi får oversikt over hva som skal serveres den kommende måneden den 1. i hver måned. Variert og god, hjemmelaget varm mat.

Pensumet er veldig likt det norske, men med mer engelsk enn det er i den norske skolen. Det er noe med barn og språk for plutselig så løsner det og vips; så snakker de engelsk som om de ikke skulle ha gjort noe annet. Vi får håpe at det også skjer med gutta våre etter hvert som månedene går. Vi har hatt litt kontakt med skolen hjemme på Innlandet og tusen takk til rektor Gerd Inger og til Vibeke BT fra skolen der som har sendt oss en kasse med lærebøker som supplerer godt i tillegg til det barna har i svenska skolan. Skolen mangler pr i dag en norsklærer så vi kjører litt ekstra norsk i heimen på kveldene/helgene. Det finnes en norsk skole her også og den var vi invitert til på lørdag da de hadde et arrangement i forbindelse med årets TV aksjon. Skolen er drevet av det Norsk Luthersk Misjonssamband og har kun barneskoletrinn med ca 25 elever. Den i bydelen Karen som ligger et godt stykke fra der vi bor pr i dag. Men vi er nå på flyttefot da vi må ha et annet sted å bo med en større ”compound” der barna kan ha større ute området. Lang historie som jeg skal skrive om i et annet blogginnlegg senere….

Stor glede i en kajakk – godt utstyrt var de også :) Felix i hvit hjelm, Jesper tannlaus i gul hjelm Foto: den svenska skolan i Nairobi (SSIN)

Den tredje skoleuken reiste alle barna på barne- og ungdomsskolen til ”Savage Wilderness Camp”. Campen ligger ca 10 mil nord for skolen og barna reiste med buss fra skolen og det tok 3 timer før de var fremme. De yngste var borte i 2 dager mens de eldste var der i 3 dager. Her fikk de klatre i fjellvegg, henge i Zip line, rafte, padle kano og gått på tur. De bodde i store camp telt og turen var fri for elektronisk utstyr og barna klare fint å overleve uten det! Her var det grilling, leker, Yatzy og sang rundt leirbålet.

Jesper sprengte nye grenser og klatret! Foto: SSIN

Det var noen glade (og trøtte) barn som kom hjem og de hadde hatt en kjempe tur. Felix er en tøffing og han hiver seg ut på det som er så disse aktivitetene var midt i blinken for han og han skulle gjerne raftet også men det var kun de fra 5 klasse og oppover som fikk gjøre. Jesper var også storfornøyd for han hadde nok brutt noen barrierer når han tøffet seg på Zip line, han tenker litt mer HMS enn broren sin og er litt mer betenkt før han hiver seg ut på vågale ting J

Jesper klar for zip line! Foto: SSIN

I farta! Foto: SSIN

Felix klar for zip line! Foto: SSIN

Mest imponert er jeg nok av Rikke som var med på rafting for det var en ganske tøff elv de raftet i. Det var med en skrekkblandet fryd hun satte av gårde sammen med gjengen i flåten og hun var veldig stolt, og gjennombløt, da turen var over. Hærlig!

Rafting Rikke in action. Foto: SSIN

Det neste skolen skal gjøre nå er ”Music Cafe” neste fredag og da skal hele skolen holde konsert meg Afrika som tema. Det sys kostymer, sanger øves inn og det er mye fokus på dette om dagen. Det blir spennende å se hva de har å vise oss nesete uke…

Om ikke mange ukene er det høstferie og da skal vi på ferieturer. Kan ikke si noe annet enn at vi gleder oss til alle sammen – så mens dere der hjemme trasker rundt i høst og vinter klær og fryser så ligger vi rett og slett på ei strand på ei perle av ei sydhavsøy og nyter varmen og asur blått hav. Måtte bare gni det litt inn….. Skal fortelle dere mer om dette og hvor vi har vært etter at høstferien er over…. J

I dag er det akkurat 6 uker siden vi kom til Nairobi og vi har vanlige hverdager her også. Og som Finnto og meg har forventet så nå har hjemlengselen kommet hos barna, spesielt hos Rikke. Hun savner vennene sine, og særlig klassen sin nå om dagen når hun ser at de snart skal arrangere skolediskoen som 7 klasse gjør hvert år. Hun savner fotballvenninnene sine og ballett venninnene sine, og hun savner friheten til å kunne dra hvor hun vil uten å være avhengig av oss.

Jesper og Felix savner selvfølgelig klassen sin og skole vennene sine og SFO. Jesper savner spesielt å spille fotball med Edvard (og på KBK) og å løpe opp til Ada og Ansgar for så å dra på sykkeltur. Felix savner Endreseth-jentene og Hermine – og ja, han er fortsatt veldig glad i damer den gutten men han holder seg tro til de der hjemme J

Dette savnet er helt som forventet og vi vet at det vil gå over men det er nå en gang slik at av og til må man også savne – det er på godt og vondt og det er den mindre morsomme delen ved å bo langt vekk hjemmefra i en periode. OG det kommer til å gå over og det kommer nok til å komme igjen innimellom. Sånn er det jo for oss voksne også for jeg savner også venninnene mine og jeg skulle gjerne vært med når høstens alle festligheter som fårikålhelg og krepselag går av stabelen. Men jeg får være med den i sinn og glede meg til neste gang det inviteres til festlig lag når vi er tilbake i Norge igjen. Faktisk så er det jammen i meg en og annen festlighet her i Nairobi også – DET kom vel ikke som noe sjokk på noen av dere vil jeg tro ;-)

Litt kos i hverdagen; Milkshake på Art Cafè :)

Kos i hverdagen med is fra Creamy :)

Barna hilser så mye til alle vennene sine og til lærere og ansatte på skolen, til søskenbarn, tanter og onkler, morfar, mormor og farmor og sender alle en stor og god klem J

Her følger litt flere bilder:

Trampoline-Felix

Rikke siktet og traff blink! Vannlek på TV-aksjonsdagen til den norske skolen.

Gni det inn – vannlek er gøy :-)