«Men du skal da ikke være her?»

Det er straks en uke siden vi kom tilbake til Nairobi etter 3 ukers juleferie hjemme i Norge. 3 fine uker der vi traff familie, venner og andre kjente. Og du verden så hyggelig det var å se igjen alle sammen! Og det rare er at kanskje flere av de vi traff ser vi vanligvis ikke så ofte i vanlig hverdag hjemme i Norge heller men det virker liksom så mye lengre når siden man bor så langt borte hjemmefra. «Men – du skal jo ikke være her» var det ei som sa til meg da hun overraskende møtte på meg med handlevogn på Rema noen dager før jul. Hun var mer overrasket enn meg kan du si og vedkommende tok seg fort i det og la kjapt til at det var utelukkende positivt ment :) Men sånn er det jo, selv om vi er her langt vekk hjemmefra så går livet sin vante gang hjemme i Norge. Og nærmiljøet vårt er vant til at vi ikke er der selv om vi, takket være sosiale medier, føler at vi er med på en måte.

Kontrastene er store i vår hverdag. Fra godt over 30 plussgrader i begynnelsen av desember…….

…til -20 i slutten av desember. Nesten rart at vi ikke ble syk med så store temperatur forandringer!

Som jeg har fortalt tidligere er det alltid en stor glede for oss alle å komme hjem til Norge og de første dagene ser vi nesten ikke barna våre for de er konstant ute hos venner. De nyter den ubetalelige friheten vi har i Norge. De nyter å gå til kompiser og venner uten å bli kjørt og uten at det er avtalt nesten dagevis i forkant. Nyter å gå på shopping og kino med venninner for så å gå hjem igjen – helt frivillig. Selv om det er minusgrader! Vi måtte flytte ut og bo i et annerledes land for å se og verdsette hvor ufattelig heldig vi er som er født og oppvokst i Norge. Vi måtte bort for å verdsette den norske hverdagen og friheten vi har der – den er ubetalelig!

Frihet til å gå en lang fjelltur med gode venninner. Takk for turen Line og Lill Tove!

«Kunne vi ikke bare vært hjemme en uke til?»

Og det er ikke til å legge skjul på at barna kunne tenkt seg å vært hjemme en uke eller to til, og det forstår vi godt. Men vi måtte tilbake til skolestart og hverdagen her i Nairobi, så det ble en tung avskjed for noen og det er medaljens bakside ved å bo langt vekke hjemmefra. Men når vi kom tilbake og stod opp dagen etterpå til sol, 20 plussgrader og fønvind og samtidig kunne lese om den stive kulden som kom inn over Norge samme dag, ja da var det ikke så aller verst allikevel. Men som Finnto sier; det er bra å savne. Det betyr at man har noen som man bryr seg om og noen som man tenker på ofte og som man skulle ønske var nærmere, for da blir gleden så stor når man treffes igjen. Det gjør bare så vondt når man må forlate de…..

Kald «juleselfie» fra Kvikne og deilige, friske minusgrader!

Vi fikk i hvert fall akt selv om det ikke ble skigåing denne julen.

Same, same – only different……

Det vi «utenlands farere» ser er alle de endringene som skjer mens vi er borte, både små og store. Disse tingene som man ikke tenker på når man har dem rundt seg i hverdagen men som allikevel skjer. Man ser det først på alle barna selvfølgelig. Det er ikke mer enn 5/6 måneder siden vi så mange av de sist og plutselig har de som i juli var tannløse 2.klassinger blitt 3.klassinger, fått voksentenner og vokst 7 cm. For ikke så snakke om de forlot barneskolen i sommer som nå har blitt tenåringer på ungdomsskolen med mer varierende modenhet og høyde. Man ser det på de voksne også. Her er det også noen som mer eller mindre ufrivillig har blitt større og noen har blitt mindre, noen mindre hår og noen (bemerkelsesverdig nok) mer hår. Noen har blitt helt hekta på trening, noen har fått en ny hobby, noen har sluttet og røyke, noen har skilt seg, noen har funnet seg en ny venn osv. Men det er en ting som er felles; vi har alle blitt eldre og noen synes det på, andre ikke. Og uansett hvor mye vi skulle ønske at vi forblir i den tilstanden, alderen og tiden vi er i, så går verden videre. «Verden går nok fremover, den har ikke noe annet sted å gå» sang Jakob Margido Esp på 80-tallet og det har han helt rett i – på godt og vondt.

Guttakrutt – same, same, only different. Hyggelig å se igjen gode venner!

«Men hva gjør du egentlig?»

Mange spør meg; Hva gjør du i hverdagen da Laila? Hvordan får du dagene til å gå? Er det bare luncher og late dager ved bassenget? Svaret på det siste er nei. Det blir en lunch i ny og ne, men basset vårt er det ikke jeg besøker så ofte alene nei… Livet som expats har sine sider og jeg var jo helt fersk innen det området når vi flyttet i august 2014. Men etter 1 1/2 år begynner man å blir rimelig akklimatisert og man har fått et hverdagsliv med rutiner, vaner og alt annet som hører hverdagen til. Jeg leverer og henter ungene på skolen så og si hver dag og har muligheten til å følge opp ungene på en helt annen måte her enn hjemme i Norge. Ofte tar jeg en kaffe med noen andre mødre etter «drop-off» på skolen noen som gjør at man blir godt kjent etter hvert. Jeg er på Assembly 2 ganger i uken, får med meg så og si alle hjemmekampene som ungene har på skolen og noen bortekamper (noe som har resultert i at jeg begynner å forstå cricket og rugby og netball!!)

Express Soccerteams’ Goal keeper of the season: Jesper Pettersen

Hillcrest gutter og jenter venter på premieutdeling etter endt fotball cup. Gutta vant, jentene på 3. plass!

Jeg har brukt at halvår på BI studier, jeg har lært meg litt golf, jeg begynner å få taket på gjærbakst og har fått lest mange bøker. Og når vi har besøk planlegger jeg oppholdet og er med de rundt omkring og viser frem dette fantastiske landet vi bor i. Og i tillegg så forsøker jeg å ta vare på helsa mi med turer og litt trening. Så dere skjønner sikkert at dagene går. Også lar jeg humla suse innimellom – for denne tiden får jeg aldri igjen. Det er faktisk sundt å ikke ha almanakken sprengfull med planer så jeg oppfordrer alle til å senke sitt eget forventningsnivå og bli enda litt flinkere til å drite i hva andre mener og tror (eller det du tror at andre mener og tror…)

Det må da værra lov å skryte! I en alder av 43 år har jeg fått dreisen på gjærbakst! It’s never too late…

«Hvordan blir det å komme hjem da???»

Å ja da – jeg har vent meg til både Bernhard (sjåfør) og Stellah (hushjelp), og gartnere i hagen. Det betyr ikke at jeg aldri kjører bil selv eller setter på en klesvask, men på dagtid mandag til fredag så er det de to som har de oppgavene. Så dersom noen lurer på om jeg kommer hjem med noen nykker etter 2 år som «Hjemmefruen i Nairobi» så skal jeg ærlig innrømme at jeg kommer til å savne Stellah når vi skal flytte hjem i juli. Det er jo så mye annet kjekt å bruke tiden på enn husarbeid. Ellers så tror jeg at resten skal gå fint.
Det som jeg gleder meg til ved å flytte hjem igjen er å kommer hjem til et organisert og systematisert samfunn. At ting ikke tar så lang tid og at folk forholder seg til tidspunkt og avtaler. Samtidig vil jeg savne Kenyanerens rolige lynne og deres fantastiske evne til å ikke bli forbannet selv om de blir kjeftet huden full av en eller annen misfornøyd kunde.

Kommer garantert ikke til å savne trafikken i Kenya i hvert fall…..

Jeg ser frem til å begynne å jobbe igjen for jeg kjenner på det at noe evigvarende hjemmefrue liv ikke ligger latent for meg. Jeg må skape, bidra og oppnå noe. Det gjør meg til en bedre mor og kone. Men samtidig så ville jeg ikke vært disse årene foruten da det har gitt meg (oss alle) et perspektiv på livet og mennesker som jeg ikke hadde fått hjemme. En venninne av meg spurte meg om jeg ikke var redd for å ha «et hull i CV’n» min ved å være hjemmeværende i 2 år. Det er jeg ikke. Jeg har hatt permisjon fra jobben min frem til 1.desember 2015, så frem til jeg kommer hjem og får ny jobb er jeg uten jobb. Men den lærdommen man får ved å bo på et annet kontinent, med en annen kultur og hverdag, er umulig å opparbeide seg ved å bo hjemme i Norge.

Lite med bassengliv selv om muligheten er det daglig.

Et halvt år igjen

Så nå skal vi alle gjøre det beste vi kan for å nyte det siste halvåret her på Karen, i Nairobi og Kenya generelt. Farmor kommer på besøk i februar og selv om vi har hatt masse besøk hittil så håper og tror jeg at vi kommer til å ha gleden av å huse enda flere gjester innen vi flytter tilbake til kjære Innlandet i Kristiansund.

I neste blogg skal jeg fortelle om noen safariturer vi har hatt med masse fine bilder.

Frem til da; her er et knippe bilder av litt av hvert – Hakuna Matata :))

Rikke og Felix danset Nøtteknekkeren på Nasjonalteateret i Nairobi i desember.

Felix var chef og barnegjest i Nøtteknekkeren

I bakhagen på Karen Blixen museum der Karen satt å så opp mot Ngong Hills. Tante Annemette og kusine Anne Britt var på besøk i oktober og dette stedet er obligatorisk for alle våre besøkende.

Felix var overveldet over Minions sengesettet han fikk av farmor til jul :)

Min venn giraffen må være med i hver blogg.