The friendliest slum in the world

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Skrevet onsdag 17. september , 2014 kl. 12:53

Afrika er kontrastenes kontinent på alle mulige måter. En stor verdensdel som består av 54 selvstendige stater og over 1 milliard mennesker som er sammensatt av rundt 3000 etniske grupper. Forventet levealder varierer voldsomt fra 33 år og oppover (tall fra 2005) – vårt nåværende hjemland Kenya har en forventet levealder på 48 år. Barnedødeligheten er høy og mye skyldes underernæring og sykdom. Det er de fattige som dør først….

Helt siden barndommen har vi nok alle hørt fra våre foresatte «Tenk på alle de fattige barna i Afrika som ikke har noen ting» hver gang vi maste for mye om å få et eller annet. Et lite barnesinn trodde i flere år at det faktisk ikke fantes annet enn fattige barn i Afrika, som knapt hadde klær på kroppen og som var så mager at alle ribbeinene syntes. Og om de ikke var fattige barn så bodde de i hvert fall i strå hytter, med fjær på hodet sitt og ring på tommeltåa – akkurat slik som Torbjørn Egner fortalte oss gjennom «Visen om vesle Hoa» Jeg hadde nok en aning allerede den gangen at det var vel kanskje ikke ALLE i Afrika som var fattige og bodde i strå hytter. Og jeg tenkte at en dag skulle jeg kanskje ta mot til meg å reise til dette annerledes «landet» Afrika – for før jeg begynte på skolen i 1979 trodde jeg at Afrika var et stort land der det kom masse mørkhudede mennesker fra. Og Afrika var så lang vekk og veldig fjernt fra den trauste, trygge fjellbygda Kvikne som det kunne bli….

Fattigdom kan defineres på så mange måter. Fattigdom i Norge er noe fullstendig annet enn fattigdom her i Kenya. Vi som har vært så heldige å bli født inn i et av verdens rikeste land har helt andre hverdagsbekymringer og definisjoner på sykdom, kriser, fattigdom osv. enn det Kenyanerne opplever i hverdagen. Gjennomsnittslønna til en Kenyaner i arbeid er 700 NOK og det klarer de seg så vidt det er på. Les gjerne denne reportasjen for å se hvor stor forskjellene er her i Kenya, og dessverre er nok dette ikke unikt i Afrikansk sammenheng. De rike er rike, og de fattige er så innmari fattige. Jeg trenger vel ikke engang nevne at landet dessverre også er korrupt så det holder….

Vi fra vesten er heldige for vi har som oftest valg – vi kan velge om vi vil ta inn over oss det som skjer utenfor vår trygge verden eller vi kan velge å la være. Forrige uke valgte jeg å gå utenfor komfortsonen, jeg ville se hvordan de fattigste lever og ble med to danske venninner til verdens nest største slum: KIBERA

Kibera – the friendliest slum in the world.

Jeg møter mine to danske venninner, Lotte og Charlotte, på Java Coffee House i Adams Arcade kl 10 på formiddagen. Jeg har aldri truffet de før men har hatt kontakt via Facebook, samt at de er koner til to kollegaer av Finnto. Det viser seg at de er to riktig så hyggelige damer. Sammen med de er også en venn de har på besøk samt to livlige og humørfylte menn som viser seg å være guidene våre. Jeg mener de heter Freddy og Martin. Disse to gutta er født og oppvokst i Kibera og har bodd der hele sitt liv. De jobber med å guide mennesker som ønsker å besøke slummen for «Kibera Tours». Det viser seg at de kjenner omtrent alle vi treffer på vår vei og det er ikke få. Freddy påberoper seg tittelen «President of the slum» :)

Freddy – guide and president of the slum

Det bor ca 1,2 millioner mennesker i slummen. Regjerningen i Kenya vil ikke anerkjenne at det finnes slumområder i Nairobi så disse 1,2 millioner som utgjør 25% av Nairobis befolkning eksisterer ikke i deres øyne. Forstå det den som vil men det er jo helt vanvittig! Disse menneskene bo tett i tett på et område som er på 2,5 kvadratkilometer i små skur av tre planker, blekk plater og annet materiale de finner .

Kibera slummen huser 1,2 millioner mennesker

Vi går fra Java Coffee House og bort noen gater. Vi går så inn i noen bakgater med trange smug og det viser seg at dette er utkanten av slummen. Vi kommer inn i et enormt second-hand marked med klær, sko og annet som har blitt sendt til Nairobi via ulike hjelpeorganisasjoner og andre donasjoner. De selges til en lav, fast pris og de som jobber i de ulike «butikkene» er slumbeboere som får inntekt ut av salget. Her er det også masse som er ubrukt og som sikkert har vært overskuddslager fra en eller annen sko eller klesprodusent. Det er i hvert fall veldig fint å se at det som doneres fra ulike steder i verden kommer de fattige til nytte.

Sko for 200 shilling – 14 norske kroner.

Second hand jeans

Etter hvert går vi ut av second-hand markedet og vi er inne i slumområdet. Som alle andre byer og bygder i samfunnet har også slummen sine bedre bydeler. Jeg opplever det i hvert fall slik der jeg går fra ille til verre og verre dess lengre nedover «gatene» i slummen når jeg går. Og luktene – de går også fra ille til verre og verre. Flere ganger går jeg å puster inn i jakken som jeg har på meg og jeg brekker meg også noen ganger. Min venninne Lotte har vært i slummen 6 ganger før og jeg skjønner godt at hun rådet meg til å ta på hele sko, altså ikke sandaler eller liknende for her er det litt av hvert vi tråkker i… Det er så mye søppel og annen dritt overalt hvor vi går.. Det virker som om jernbanelinjen der toget mellom Mombasa og Nairobi går er skillet mellom ille og verre og verre…

Slik ser det ut langs jernbanelinjen som små barn og voksne krysser hver dag….

Dette er fra den bedre delen av slummen

Det blir verre og verre i «gatene» etter hvert som vi går nedover slummen.

På turen er det lagt inn et besøk på hos en kvinnegruppe som har starter «Kariburu Power Women Group» (KPWG). Dette er en gruppe kvinner som for 10-15 år siden starter en barnehage for barn til HIV syke kvinner. HIV syke kvinner har en meget lavstatus og har vanskeligheter med å finne arbeid – særlig når de har barn i tillegg og det er jo noe de aller fleste av dem har. I tillegg til barnehagen har de også opplæring i frisørfaget samt at de også lager smykker, armbånd og annet håndarbeid som de selger for å få en inntekt. Mine danske venninner hadde med leker og annet de hadde samlet inn og leverte dette da vi var der. Og for en glede de barna viste – de smilte og lo og danset. Jeg hadde tårer i øynene og ble helt betatt. Når man i tillegg vet at mange av disse barna har HIV selv også så blir møtet om mulig enda sterkere.

Karibuni Power Woman Group

Gleden er stor for nye ting å leke med

En hærlig liten kar med ny ball

Denne skjønne jenta smeltet jeg helt for…

Det antas at 20% av Kenyas 2,2 millioner HIV positive bor i Kibera. Som nevnt før anerkjenner ikke myndighetene slummen så det betyr at de heller ikke hjelper de HIV positive med medisiner. De er helt avhengig av donasjoner for å få penger til medisinen for å overleve. De som bor i Kibera ser ikke på se selv som Nairobi beboere, de ser på seg selv som Kiberanere med feste i stammen de opprinnelig kommer fra. Kibera er deres egen by,med et enormt etnisk mangfold, der de har sine regler og sitt levesett. De aller fleste blir i slummen hele sitt liv, både med og mot sin vilje. Myndigheten forsøkte for noen år tilbake å bygge opp en bydel med mange små leiligheter som slumbeboerne skulle bo i men hva hjelper det når det koster dem 3-4 ganger så mye å bo der kontra i slummen. Har man ikke penger så har man ikke penger – så enkelt er det…

Klesvask, kanskje denne kvinnen lever av å vaske andres slumbeboeres klær?

Et av de bedre husene – med utsikt til og med

Strøm og vann er mangelvare i slummen, ikke minst toaletter og dusjer. Men noen steder har det blitt satt opp «Bio Center» som inneholder vann, dusj, toalett og kokemuligheter!! Det er gjenvinning av biogass som gjør det mulig for slumboerne å kunne ta en dusj i noenlunde varmt vann samt at de kan koke opp vann til matlaging osv. Ekstremt fjernt fra våre hygieniske fasiliteter og kokemuligheter med når man ikke har noe så tar man til takke med det meste. Jeg spurte om hva gjorde man før når man ikke hadde disse toalettene eller hvis man ikke har det i nærheten av der de bor (jeg var inn å så og jeg tror aldri jeg kommer til å bli så do trengt noen gang at jeg hadde ville brukt det). Vel, da gjorde de ifra seg hvor som helst, kanskje på en avis eller liknende og pakket det sammen og kastet det fra seg bare over skulderen. Takk gud for tette sko…..

Danske Lotte ved et av Bio sentrene.

Vi besøkte også en bedrift i slummen som laget smykker, kopper og annen kunst ut av knokler og bein fra kameler, geiter og kyr. De var ca 15-20 mann som jobbet både inne og ute med å finslipe og forme bein, male og dekorere de for så å selge de. De satt i små rom som var full av beinstøv og lite luft. Det luktet så stramt at jeg måtte løpe ut for ikke å brekke meg. Min danske venner hadde som nevnt vært der noen ganger før og hadde med seg støvmasker som i hvert fall noen av de tok på seg. Jeg tørr nesten ikke tenke på hvordan lungene deres ser ut….

Her slipes det bl.a. kamelbein som blir til lekker smykkekunst

Beinkunst utsalg i slummen

Av alle inntrykk og opplevelser denne dagen er det to ting som overrasket meg stort i den positive retningen. Det var utrolig hyggelige og smilende mennesker i Kibera. Jeg følte meg aldri redd men vi holdt oss selvfølgelig i nærheten av guidene våre hele tiden og spurte alltid om det var greit at vi tok bilder.
Det andre var at det var ingen tigging – ikke et menneske kom bort å spurte etter penger. Jeg fikk vite at det er en slags stolthet inne i leiren som går på at man tigger ikke fra de som er på besøk – i hvert fall ikke de som er med Kibera Tours. For tiggerne de finnes overalt i Nairobi, spesielt i gatene rundt kjøpesentrene – gjerne midt i veien. Og de kommer helt sikkert fra Kibera.

En vanlig skole i slummen

Som nevnt er Kibera en egen by i byen og den fungerer på sitt eget vis på sine egne premisser. De har butikker, de har restauranter og ulike arbeidssteder. Det er bare det at standarden er en helt annen enn det vi opplever i selve byen. De har også mange skoler og de fleste av slumbarna går på skole. Vi gikk forbi flere av dem og der barna var ute så sang de når vi gikk forbi, rope «How are you» og smilte og vinket.

Skolebarn i slummen

Etter 3 timer i slummen kjenner jeg at nok er nok, jeg er heldig som kan dra derfra og vite at jeg kan slippe å dra dit igjen dersom jeg ikke ønsker. For jeg har nemlig frihet til å velge, det har ikke de fleste beboerne i Kibera.

Vi tar farvel med guidene våre og setter oss på en Matatu som tar oss tilbake til området rundt Adams Arcade der dagen startet. Det var jo litt av en opplevelse da vår Matatu også viste seg å være en discobuss med afro musikk….

Til info så så jeg ingen med fjær på hodet, bast skjørt eller ring på tommeltåa. Men at det var en og annen hottentott der – ja det var det helt sikkert i verdens mest vennlige slum…..